Rampete pionerer

Tekst: Trond Rødsmoen

– Nei, helt klart ikke, sier Haakon W. Isachsen, tegneserieredaktør i Egmont Serieforlaget, aktuell med én bok om de norske juleheftenes historie og én om rampeguttene Knoll og Tott, eller The Katzenjammer Kids, som den amerikanske originalen heter.

Serien debuterte i USA i 1897, og ble i Norge fast element i ukebladet Vor Tid i 1909. Med juleutgivelsen Knold og Tot i skole to år seinere var dette den første tegneserien som utkom som eget blad her til lands. Siden har det fått følge av mange titalls konkurrerende tegneseriehefter til jul, men fortsatt troner rampeguttene på toppen av bestselgerlista, sammen med Nr. 91 Stomperud.

Hardtslående underholdning
Utgangspunktet for The Katzenjammer Kids var innvandrermiljøet i USA. Tegneren var selv tysk immigrant, og lot karakterene snakke amerikansk med tykk tysk aksent. Målet var ikke å henge ut en gruppe, men å appellere til den ved å gjøre narr. Serien slo hardt i alle retninger, oppover og til alle sider, men sjelden nedover. Hardt slo også de to hovedpersonene.

– “Guttestrekene” den gang karakteriseres vel nærmest som terrorisme i dag, mener Isachsen.

– Handlingen var også langt krassere i sin framstilling av over- og underklasse, fremmede kulturer og rase. Med dagens politisk korrekte briller er “negergutter” og sydhavskonger i bastskjørt drøy kost, men når jeg leser disse gamle historiene, oppfatter jeg det ikke som rasisme. Fortellingene og vokabularet speilet samtiden, og jeg tror folk i stor grad tok det for “en morsom tegneserie i avisen”.

Upassende for barn
I den norske versjonen av serien ble enkelte elementer sensurert bort eller dekket til, som at Kaptein Vom og fru Vom ikke var gift.

I originalutgaven var fru Katzenjammer enslig mor, mens kapteinen var en strandet sjømann som ble værende takket være tobarnsmorens kokkekunster.

Da serien møtte økende moralistisk kritikk i Norge, var det likevel ikke på grunn av dette skjulte samboerskapet, men på grunn av de voldelige guttene. De var ikke passende idealer for barn, mente mange, og dermed fikk vi en rekke nye, norske serier, som Haukepatruljen (1931) og Vangsgutane (1940). Staute speidere og brave bygdegutter på spennende eventyr var mer oppbyggelig lektyre for de unge. Etter hvert ble også Knoll og Tott snillere.

– Selv om de fortsatt holder på med sine guttestreker, skremmer de knapt noen i dag. Serien er blitt pyntelig, defensiv og uangripelig, mener Isachsen.

Nostalgi selger
Selv liker tegne serieredaktøren de eldre årgangene best, med handling tettere opp til samtiden og med en mer “voksen” strek og frodigere historier enn dagens. Det er også disse historiene som fyller vår tids julehefter. Knoll og Tott anno 2011 er i realiteten opptrykk av serier fra 1944. Med andre ord en god dose nostalgi – noe som nok også er hemmeligheten bak juleheftenes heftige salgstall på totalt rundt 1,5 millioner eksemplarer årlig.

– Vi søker tradisjoner, og juleheftene blir en del av juleritualet. Vi kjøper tegneseriene vi husker fra egen barndom og ønsker kanskje å overføre denne arven til våre barn og barnebarn, tror Isachsen.

Eventuelle politiske ukorrektheter anno 1944 i årets utgave er han ikke redd for.

– Enkelte tidligere serier vil nok være uaktuelle å trykke i dag, for vi tegner ikke om det som måtte være upassende i de historiene vi velger ut. Men teksten oppdaterer vi til dagens normalspråk, og dermed kan vi luke ut det som ikke egner seg i 2011. Samtidig tror jeg at folk leser disse gamle historiene med et åpent sinn.