Oppreisning etter 90 år
Ved daggry 16. oktober 1916 ble en britisk soldat, menig Harry Farr, henrettet av sine egne. Han hadde kjempet i slaget ved Somme, men brøt sammen og ble sendt på sykehus.
|
|
| Harry Farr led trolig av posttraumatiske stressforstyrrelser og ikke feighet. |
Etter det nektet han å kjempe videre i skyttergravene, som offer for granatsjokk – det vi i dag kaller posttraumatiske stressforstyrrelser.
For nitti år siden måtte Farr bøte med livet for feighet og desertering. Nå skal han og 305 andre britiske soldater som led samme skjebne under første verdenskrig, få oppreisning.
Først i 1990 friga man alle papirer fra de militære rettssakene mot de henrettede soldatene. Deretter ble bevegelsen ”Shot at dawn” (”Skutt ved daggry”) skapt, som har kjempet hardnakket for oppreisning.
– Min far var ikke feig, han var en meget modig soldat som kjempet for sitt land og døde mens han sloss for det, sier 93 år gamle Gertrude Harris, datter av Harry Farr, til BBC. Hun legger til at han umulig kan ha vært feig, siden han nektet å ha bind for øynene foran eksekusjonspelotongen. – Jeg har bedt om at dette måtte komme mens jeg levde, sier Harris, – men jeg hadde ikke trodd det. Harris har ikke noe minne om sin far, som hadde meldt seg frivillig til krigen og ble henrettet 25 år gammel.
Initiativet til oppreisning for samtlige av de 306 henrettede soldatene er kommet fra regjeringshold, der man anser det som umulig å gå gjennom sakene enkeltvis. Oppreisningen vil skje ved et tillegg til den nåværende loven om de væpnede styrker. Det er over 70 år siden den britiske hæren fullbyrdet liknende dommer som under første verdenskrig, men fremdeles fins lovparagrafen som gjør det mulig å avsi dødsdom for å svikte i strid.
