Tekst: Trond Rødsmoen

I dag er Erna Moen forfatter, og har skrevet flere bøker om årene som misjonær og hjelpearbeider. Men hun skrev allerede på 1950-tallet, da hun og ektemannen Sveinung Johnsen Moen drev misjonsstasjonen “Gudenes haug” i Monga i Belgisk Kongo.

– Jeg skrev stadig i kladdebøkene mine, og folk i landsbyen syntes det var morsomt at jeg skrev ned historiene de fortalte, og kom stadig på besøk. Det var sånn jeg ble introdusert for den gamle mannen som hadde vært i tjeneste hos David Livingstone, sier Erna Moen.

Mange av historiene hun ble fortalt har siden vært til inspirasjon når hun har skrevet bøker, men akkurat historien om møtet med gutten som bar Buku for Livingstone har hun spart, selv om hun så vidt nevner den i boka Gudenes haug fra 1985. Hun har alltid tenkt på episoden som et unikt møte med historien.

– Livingstone er jo en viktig del av kirkehistorien, og svært sentral for oss misjonærer. Møtet betydde noe spesielt for meg den gangen, sier Moen.

Ville frelse verden
Livingstone gjennomgikk store strabaser i Afrika på 1800-tallet, men også Erna Moens tid i det samme området på 1950-tallet byr på svimlende kontraster til vår tid.

– Etter andre verdenskrig skulle “alle” ut. Også jeg, for å frelse verden. Jeg var misjonær i min sjel, og fantes ikke redd.

Og det kunne hjelpe å være uredd. Etter ett år i Brussel, med opplæring og franskundervisning, ventet en tre uker lang båtreise til Belgisk Kongo i 1952. Etter enda en ukes reise med elvebåt innover i det enorme landet gjensto sju hundre kilometer fra Stanleyville (i dag Kisangani) til landsbyen Monga. Der lå landområdet de hadde fått tildelt av den belgiske staten, hvor de skulle etablere en skole.

– Det var et hardt liv i et tøft klima. Ikke bare skulle vi bygge skole, kirke og sykestue, det var også vår plikt å dyrke 400 mål mark for å finansiere driften. Med lokal hjelp dyrket vi kaffebønner, sitroner, appelsiner, mais og peanøtter.

Måtte flykte fra landet
De fleste historiene hun skrev ned i kladdebøkene sine de neste seks-sju årene, gikk opp i røyk en dag i 1960. Det året fikk kongoleserne sin frihet fra de belgiske koloniherrene, og med ett var det nærmest en forbrytelse å være hvit. Europeiske handelsfolk og plantasjeeiere som ikke allerede hadde rukket å forlate landet, ble arrestert. Det ble også det norske misjonærparet. De fleste eiendelene deres ble brent på et bål utenfor misjonsstasjonen. Først i 1961 klarte de å rømme med de to barna sine over til Fransk Kongo – etter å ha gjennomlevd atskillelse, en provisorisk rettssak og ti måneder i husarrest.

Meldte seg ut av menigheten
I dag har Erna Moen et svært annerledes syn på sitt tidligere virke i Afrika. Etter en prosess over flere år meldte hun seg ut av menigheten i Halden i 1977.

– Jeg kunne ikke forsvare det lenger, å dytte på andre den rette tro. Vi bidro med mye godt i Monga, vi ga befolkningen skolegang og medisinsk hjelp, men vi ga dem også forestillingen om helvete, og det var forferdelig.

Erna Moen reiste aldri tilbake til Kongo. De siste årene der levde hun i frykt. Om nettene drømte hun at hun var hjemme i Norge. Og siden, hjemme i Halden, drømte hun at hun var tilbake i Monga.

– Da jeg hadde kommet meg ut av landet, med begge barna i live, bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle tilbake dit. Men jeg er glad for at skolen vi bygde, fortsatt står og er i bruk.

I Levende Historie nummer 4, som er i salg nå, kan du lese Erna Moens egen skildring av møtet med Ndeko.