Oversettelse: Waldemar Brøgger

Det var en gang en konge i Østerland. Han hersket over en av øyene mellom India og Kina. Han hadde to sønner, den ene het Sjeheriar og den andre Sjasaman. Sjeheriar ble konge etter sin far, og Sjasaman ble konge i et annet rike.

Begge kongene styrte rikene sine i mange år, til glede og velsignelse for undersåttene sine.

Kløyvd med ett eneste hogg
Så hendte det en dag at kong Sjeheriar fikk lyst til å se igjen sin bror, kong Sjasaman. Han sendte bud og ba ham komme og gjeste ham. Og straks kong Sjasaman hadde fått budet, gjorde han seg reiseklar, satte sin vesir – det vil si hans mest betrodde rådgiver og hjelper – til å styre med rikets saker mens han var borte, og så dro han av sted.

Men da han og folkene hans hadde slått leir den første natta, kom han til å tenke på at han hadde glemt å ta med seg en prektig edelstein som han hadde ment å gi broren som gave. Derfor reiste han tilbake med det samme, og kom hjem til slottet sitt mens det ennå var natt. Han gikk inn til dronningen sin, og fant at hun ikke sov alene, men hadde en av hans egne negerslaver liggende ved siden av seg på leiet.

Kong Sjasamans ansikt ble mørkt, og han tenkte at når hun gjorde dette allerede første natta han var borte, kunne hun finne på det utroligste hvis han ble boende lenge hos broren. Den tanken fikk ham til å trekke sverdet, og med ett eneste hogg kløyvde han dem i to der de lå.

Siden forlot han slottet igjen, og da han nådde leiren, vekket han folkene sine og sa at de skulle reise videre med det samme. Og de reiste og reiste helt til de kom til byen der broren var konge.

La oss komme vekk herfra!
Kong Sjeheriar ble lykkelig over å se igjen broren sin. Han lot hele byen utsmykke og holdt store velkomstfester til ære for broren. Men kong Sjasaman kunne ikke glemme det han hadde opplevd. Han var dyster og sorgfull, ble gul og mager og mistet aldeles matlysten. Kong Sjeheriar la naturligvis merke til det; men han trodde det kom av at broren lengtet tilbake til sitt eget rike, og for å muntre ham opp ba han ham bli med på jakt. Men kong Sjasaman svarte nei, og kong Sjeheriar måtte dra på jakt uten sin bror.

Mens han var borte, hendte det en natt at kong Sjasaman kom til å kaste et blikk ut av et vindu som vendte ut mot parken. Da fikk han se tjue slaver og tjue slavinner komme ut av slottet. Og blant dem var hustruen til broren.

De kom fram til et basseng i parken, og der kledde de av seg. Og kongens hustru ropte med sølvstemme på en svær neger, som straks kom bort til henne og omfavnet henne. Alle de andre gjorde det samme, og parene drev på med kyss og kjærtegn og alt som hører elskov til, helt til like før daggry. Kong Sjasaman innså da at broren var enda ulykkeligere enn ham selv, straks ble sorgen borte, og han fikk igjen matlysten.

Da kong Sjeheriar kom tilbake fra jakten, så han at broren hadde fått frisk farge i ansiktet, og at han tok godt for seg av mat og drikke. Han spurte straks om årsaken til dette; men kong Sjasaman ville ikke ut med det. Men da kong Sjeheriar spurte ham igjen, ble det til at han røpet alt. Kong Sjeheriar kunne ikke tro det han hørte om dronningen sin, men kong Sjasaman sto på sitt, og sa at han kunne få syn for sagn om han ville.

Da lot kong Sjeheriar utroperne forkynne at kongen dro på jakt igjen, og straks etter reiste han av sted med et stort følge. Men da de hadde slått leir for natta, gikk han inn i teltet sitt og tok på seg alminnelige klær, og slik forkledd skyndte han seg tilbake til byen. På slottet ventet broren på ham, og de stilte seg ved vinduet som vendte ut mot parken. Så varte det ikke lenge før hustruen til kongen kom ut med slavene og slavinnene, og nå fikk kong Sjeheriar se med egne øyne at hvert ord broren hadde sagt, var sant. Han gikk mest fra sans og samling og sa: “La oss komme vekk herfra og gå dit Gud fører oss! Det sømmer seg ikke for oss å være konger før vi har truffet en som har opplevd enda verre ting enn vi. Og finner vi ingen, er det best for oss om vi får dø.”

Det deiligste en kunne se
Broren var enig, og de forlot slottet og reiste både natt og dag til de kom til et tre som vokste på et jorde like ved sjøen. Her satte de seg for å hvile, og mens de satt der, begynte havet å bruse og skumme og sende opp en svart røyksøyle som steg like til himmels.

Kongsbrødrene ble redde og kløv opp i treet, og der oppe fra så de at røyken ble til en diger genni, det vil si en ånd. Han var svær og bredskuldret, og da han kom vassende i land, så de at han bar en stor kiste på hodet. Han gikk helt fram til treet, der han satte kisten fra seg, og åpnet den. Inni var det en annen kiste, som var lukket med sju låser. Ånden åpnet dem, og da han lettet på lokket, hoppet det en ung pike opp av kisten, og hun var det deiligste og mest attråverdige en kunne se for sine øyne. (…)

Hun satte seg, og ånden sukket dypt, la seg med hodet i fanget hennes, og sovnet. Men den deilige piken satt og så seg om, og det varte ikke lenge før hun kikket opp i treet og fikk øye på de to kongsbrødrene der oppe. Da maket hun forsiktig åndens hode ned fra fanget sitt og reiste seg og vinket på brødrene. Men de våget seg ikke ned til henne. Da sa hun: “Hvis dere ikke kommer ned, vekker jeg ånden, og så tar han livet av dere; for han lar aldri den mann leve som har fått se meg.”

De to kongene kløv straks ned, og den deilige piken sa at hun ville ha dem, og at de skulle ta henne på stedet. De forsøkte å snakke henne fra det, men hun svarte bare at hvis de ikke gjorde som hun sa, skulle hun vekke ånden, og han ville straks ta livet av dem. Da måtte de føye seg, men de var så vettskremte at de ikke trodde seg gode for å klare det hun ba om, og derfor prøvde begge brødrene å få den andre til å gjøre det først.

Men piken ble utålmodig og truet enda en gang med å vekke ånden. Da oppmuntret brødrene hverandre så godt de kunne, og klarte å gjøre hva hun ba om. Ja, etterpå sa hun til og med at de kunne sine ting. Og så viste hun dem halsbåndet sitt, som var gjort av fem hundre og sytti seglringer. Det var seglene som hun hadde bedratt ånden med, fortalte hun, og nå fikk brødrene gi henne hvert sitt, de også. De tok fram hver sin ring med segl på og ga henne, og hun tredde dem inn på halsbåndet og sa: “Denne ånden røvet meg på selve min bryllupsdag, og han er så skinnsyk at han holder meg innestengt i en kiste med sju låser, som står inne i en annen kiste, som han gjemmer på bunnen av havet der det stormer og brøler som verst. For han skjønner ikke, stakkar, at når en kvinnes attrå er tent, er det ingenting som kan hindre henne i å få hva hun vil ha.”

Da så de to kongsbrødrene på hverandre og sa: “Denne ånden er både sluere og mektigere enn vi, og likevel opplever han enda verre ting enn det som hendte oss. Nå er det på tide at vi vender tilbake til rikene våre, for nå har vi funnet den trøsten vi søkte.”

En ung jomfru hver eneste dag
De skyndte seg av sted og dro hver til sin by. Men det første kong Sjeheriar gjorde da han kom hjem, var å drepe hustruen sin og alle de slavene som hadde vært med på hennes fornøyelser i parken om natta. Og så svor han på at hvem han enn tok til hustru, så skulle han når morgenen grydde etter deres første natt, la henne føre ut og drepe. For, mente han, en trofast kvinne finnes ikke på hele jorda, og for sin æres skyld kunne han derfor aldri la noen hustru leve.

Han befalte vesiren sin å skaffe ham en ung jomfru hver eneste dag. Om kvelden tok kongen henne til hustru, og om morgenen lot han henne føre ut og drepe. Slik gikk det i tre år, og det ble stor jammer og klage i riket. Folk nedkalte Guds forbannelse over kongen i sine bønner, de mente han utryddet hele folket, og mødrene flyktet fra byen med døtrene sine.

Etter tre års forløp kom den dagen da vesiren for første gang ikke kunne finne noen ung jomfru å føre til kongen om kvelden. Da gikk vesiren hjem til seg selv, full av skrekk og forferdelse. Men hjemme hadde han to døtre, Sheherazade og Dunjasad. Og Sheherazade var nettopp blitt så gammel at hun kunne gifte seg. Dertil var hun deilig å se på og meget kunnskapsrik, for hun hadde lest alle mulige bøker om ting som hadde hendt i gamle dager. Og vel skåret for tungebåndet var hun også. Da hun fikk se ansiktet til faren sin, som det sto skrevet sorg og bekymring i, kom hun med dikterens ord til ham: “Opp med motet du som sørger! Intet varer evig. Gleder visner, sorger glemmes.”

Men vesiren fortalte henne om den grusomme skikken kongen hadde, om sorgen og jammeren i landet, og at det nå lot til at han for første gang på tre år ikke ville kunne utføre kongens befaling.

Gammel nok til å giftes bort
“Men jeg er gammel nok til å bli giftet bort nå, far,” svarte Sheherazade. “Jeg vil at du skal føre meg nå i kveld til kong Sjeheriar, og enten skal jeg klare å overleve, eller så skal jeg bli den siste unge piken som kongen dreper.”

Dette gjorde vesiren enda mer ille til mote, og han prøvde å snakke henne fra det. Men hun sto på sitt, og til slutt måtte han gi seg. Han kalte på tjenerne sine og befalte dem å skaffe alt nødvendig utstyr, og mens han gjorde det, snakket Sheherazade med sin lille søster Dunjasad og ba henne hjelpe seg, og sa hva hun skulle gjøre.

Da kvelden kom, førte vesiren Sheherazade til kongen. Og kong Sjeheriar så på henne og så at hun var deilig, og sa til vesiren at han var meget tilfreds, for en slik pike hadde han lenge ønsket seg. Siden tok han Sheherazade til soverommet sitt, men her stakk hun i å gråte, da kongen spurte hvorfor hun gråt, svarte hun at hun hadde en liten søster som hun så gjerne ville se for siste gang.

Kongen ville ikke nekte henne dette og lot sende bud etter Dunjasad. Hun hadde holdt seg ferdig, så det varte ikke lenge før hun var på slottet og kastet seg i armene på Sheherazade, som kysset henne. Etterpå gjorde Dunjasad seg så liten hun kunne, og krøp helt sammen nederst ved det kongelige leie, og kong Sjeheriar tok Sheherazade i favnen og fullbyrdet sitt ekteskap med henne. Etterpå snakket han lenge og kjærlig med henne, men da det led fram på natta, sa Dunjasad slik Sheherazade hadde lært henne: “Kjære søster min, kan du ikke fortelle et eventyr for kongen, du som kan så mange?” “Det vil jeg gjerne hvis kongen tillater det,” sa Sheherazade.

Sheherazade begynner å fortelle
Kongen hadde alltid vondt for å sovne, så han var bare glad til for at hun ville korte tida med en fortelling, og da begynte Sheherazade å fortelle historien om kjøpmannen og den hevngjerrige ånden. Men før hun var ferdig, grydde det av dag, og da tidde hun klokelig. Kongen skulle nå etter skikken sin la henne føre bort og drepe, mens han selv gikk til regjeringssalen, der han hele dagen var beskjeftiget med slike ting som konger pleier å gjøre.

Men Sheherazades fortelling hadde vært så underholdende at han syntes han måtte vente med å la henne drepe til han hadde hørt slutten på den. Da han var ferdig med rikets saker, og det var kveld, vendte han tilbake til soverommet sitt, der han tok Sheherazade i favn, og siden snakket han lenge og kjærlig med henne. Men til slutt sa Dunjasad som forrige gang at Sheherazade burde fortelle kongen en historie, og da kongen ga sitt samtykke, fortsatte Sheherazade med fortellingen om kjøpmannen og den hevngjerrige ånden. Før hun var ferdig, grydde det av dag, og på ny besluttet kongen å la henne leve til han hadde hørt slutten på historien.

Da den tredje natta kom, gikk det som før; kongen tok Sheherazade i favn og snakket lenge og kjærlig med henne, og så spurte Dunjasad om ikke Sheherazade kunne fortelle videre. Kongen samtykket straks, og Sheherazade fortalte slutten på historien om kjøpmannen og den hevngjerrige ånden. “Men,” sa hun, “denne fortellingen er slett ikke så forunderlig som en annen jeg kan, nemlig om fiskeren og ånden.”

Og så ga hun seg til å fortelle den, men før hun var ferdig, grydde det av dag, og kong Sjeheriar sa til seg selv at han måtte la henne få leve til han hadde hørt den fortellingen til ende også. Slik gikk det, natt etter natt, og når én fortelling var slutt, passet Sheherazade alltid på å begynne en ny før dagen grydde.

I tusen og én natt
I Tusen og én natt fortalte Sheherazade eventyr for kongen, og i denne tida fødte hun ham tre sønner.

Men da tusen og én natt hadde gått, var hun ferdig med den siste fortellingen, og da lot hun slavinnene hente sine tre barn. Den ene gutten var så stor at han kunne gå, den andre kunne krype og den tredje ble lagt på brystet til Sheherazade.

Og hun sa til kong Sjeheriar: “Nå har jeg fortalt deg eventyr i tusen og én natt, min herre og konge, og nå har jeg en bønn til deg. La meg få leve for disse tre små guttenes skyld! Hvis du lar meg drepe, blir de morløse, og ingen vet hva slags stell de da kan få.”

Kongen ble dypt beveget og svarte: “Du er rein og trofast, edel og god, så den eden jeg svor, er ikke lenger gyldig. Det er allerede lenge siden jeg besluttet at du skulle få leve. Og for din troskaps og godhets skyld opphever jeg den dødsdommen over mitt lands døtre som jeg felte da jeg lærte kvinnenes treskhet og utroskap å kjenne.”

Kong Sjeheriar lot deretter hele byen utsmykke og holde store fester, han utmerket alle fortjente menn, og særlig sin vesir, fordi han var far til den gode og trofaste Sheherazade. Siden styrte han riket sitt til glede for undersåttene sine og til ære for seg selv, inntil den kom som bryter alle bånd og slokker alle gleder.

Levende Historie nr. 6 2011, som er i salg fra 14. september, er et spesialnummer om arabernes historie.