Det finnes et mye brukt munnhell om at Afghanistan er landet hvor imperier går til grunne. De som bruker begrepet pleier å vise til Sovjetunionens invasjon i 1979, samt britenes felttog på 1800-tallet, for å illustrere poenget. Men også andre militære fremstøt opp gjennom historien er blitt tatt til inntekt for Afghanistans antatt imperieknusende natur.

Men stemmer dette? Er det grunnlag for å kalle Afghanistan “Imperienes kirkegård”? Det er faktisk diskutabelt.

Thomas Barfield, professor i antropologi ved Boston University, har studert og besøkt Afghanistan siden begynnelsen av 1970-tallet. I fjor kom han ut med boka “Afghanistan: A Cultural and Political History”. Her tar han blant annet et oppgjør med den velkjente kirkegårdsklisjéen. Magasinet Foreign Policy har redegjort for Barfields poenger, som blant annet minner om følgende:

“Fram til 1840 var Afghanistan bedre kjent som "erobringens motorvei" enn "imperienes kirkegård", påpeker Barfield. I 2500 år, fra og med persernes imperium, var landet alltid en del av noen andres imperium.”

Fremmede erobrere har altså til alle tider tatt seg til rette i Afghanistan – uten å begå imperialistisk selvmord. Makedonerne som kom til området i forbindelse med Alexander den stores felttog, fortsatte å styre landet i 200 år etter at Alexander døde. Senere erobrere, som det indiske maurya-imperiet, de persiske sasanidene og araberne, fikk også kontroll.

Men myten om Afghanistans evne til å avvise erobrere er sågar vokst til å omfatte selveste Djengis Khan.

Barfield kaller den siste påstanden for tullball: "Djengis Khan hadde ingen problemer med å invadere området, og etterkommerne hans brukte Afghanistan som base for senere erobringer."

Faktum er at det vi kan kalle “afghansk selvstyre” er rimelig nytt. Det skriver seg fra midten av 1700-tallet. Og hvor dårlig gikk det egentlig med britene på 1800-tallet?

Det stemmer aldeles utmerket at det gikk fryktelig dårlig med hæren til Elphinstone i januar 1842, da hans 16 000 mann (hvorav 4500 var britiske soldater) ble massakrert. Men Barfield minner om hva som skjedde etterpå:

"Alle ser ut til å glemme at britene senere beseiret hver eneste afghanske hær som ble sendt mot dem."

Han minner også om at britene etter den andre anglo-afghanske krigen i 1878–80 lyktes med å okkupere store deler av landet, samt skaffe seg vetorett over afghansk utenrikspolitikk.

"Det er også et faktum at den første anglo-afghanske krigen fant sted hele hundre år før det britiske imperiet tok slutt. Og London hadde heller aldri ambisjoner om å gjøre Afghanistan til en del av imperiet", sier Barfield.

Hva så med Sovjetunionen? Kommunistimperiet gikk jo ad dundas rett i kjølvannet av Afghanistankrigen.

Spørsmålet er imidlertid hvor vellykket den afghanske geriljamotstanden ville blitt uten assistanse fra USA, Pakistan og Saudi-Arabia. Ett poeng som ofte blir glemt er at araberstatenes pengebidrag til afghanerne var like stort som amerikanernes. Et annet er at russernes panserkledte helikoptere hadde drevet mujahedin over på defensiven rundt 1984.

"Den amerikanske beslutningen om å utstyre mujahedinsoldatene med bærbart antiluftskyts fratok de russiske helikopterne deres overlegenhet, og gjorde det mulig for geriljaen å gå på offensiven", mener forskeren.

Det sovjetiske imperiet tapte altså i Afghanistan fordi geriljaen fikk hjelp fra et annet imperium. Og sammenbruddet for Sovjetunionen bør antakelig forklares med flere faktorer enn bare Afghanistankrigen.

Enhver invasjon kan mislykkes, og enkelte militære eventyr kan svekke selv det mektigste imperium. Men påstanden om Afghanistan som imperienes kirkegård er i følge Thomas Barfield sterkt overdrevet.

Den som er nysgjerrig på å lese mer om kampen mellom briter og afghanere kan finne lesestoff i Levende Historie nr. 5, som blir å få kjøpt fra 17. august. Jan-Erik Smilden har skrevet artikkelen om Talibans forløpere; de militante islamistene som erklærte hellig krig mot britene i Nord-India og Afghanistan på 1800-tallet.