Tusenvis av arbeidere fikk svi for bankkrisen på begynnelsen av 1920-tallet. Her fra et demonstrasjonstog 1. mai 1924 på Karl Johans gate i Kristiania.

FOTO: Arbeiderbevegelsens arkiv.

Overgangen til efterkrigstid markeres i de krigførende land først og fremst ved stansen i myrderiene, hos oss ved stansen i pengestrømmen. Og det ord som hos oss mer enn noe annet karakteriserer overgangen, er ordet krise.

Det gjelder også årene som fulgte; der finnes i det hele tatt et tema som har vært mer fremme i den offentlige debatt og den mer private passiar i 1920-årene enn “de dårlige tidene”, og de økonomiske spørsmål har i hele efterkrigstiden mer enn noensinne før fanget almenhetens interesse, her som for øvrig også ute da fredsjubelen var forbi og man skulde begynne å tilpasse sig såkalte normale forhold igjen.

Det er ikke underlig. Stort sett har det vært tunge og vanskelige år for norsk næringsliv, og hver enkelt har fått føle det direkte, i form av nedsatt levestandard, arbeidsledighet, skattetrykk, konkurser og tvangsauksjoner.

Det har svidd. En ting er at vi står meget bedre nu enn før krigen, med et rikere utbygd land og høiere levestandard, en annen ting er at forholdene har tegnet sig meget dystre på bakgrunn av de gylne tider som sluttet med krakket i 1920.

Skøyteløp i champagne

Vi hadde hatt og hadde tilsynelatende fremdeles en høikonjunktur som vår historie ikke kjenner maken til. Som så mange andre nøitrale land hadde vi tjent voldsomt på krigen, fordi det hektiske forbruk hadde øket vareefterspørselen, samtidig som den nyttige produksjon var nedsatt rundt om i de krigførende land. Vår skibsfart og våre eksportnæringer sopte inn penger, og den økede velstand satte produksjonen, omsetningen og forbruket hjemme kraftig op.

Det var virkelig en meget stor og reell opgang for Norges vedkommende; det var ikke bare usund papir-rikdom vi så, slik som mange efterpå har villet ha det til. Men det er riktig nok at der også hadde foregått en kolossal kunstig og usund opblåsning av hele den økonomiske organisme, ved en ganske urimelig spekulasjonspreget opjobbing av alle verdier på toppen av den sanne stigning og ved de veldige seddelmasser Norges Bank hadde pumpet inn i denne organismes blodomløp, en papirmengde som automatisk hadde drevet alle priser og kurser ekstraordinært høit op.

Rent ytre sett hadde der ikke skjedd noen forandring i dette da vi begynte å skrive 1920. Det var fremdeles jobbingens, krigsmillionærenes og champagnens tid. Der har aldri vært så mange penger blandt folk som da. På alle områder var der toppdrift, prisene steg fremdeles, lønningene likeså og arbeidsledigheten var minimal. (…)

Jobbetidens historieskrivere forteller om unge millionærer som ut på morgensiden helte champagne over parkettgulvet og holdt “skøiteløp” i strømpelesten.

Forbudt å importere leketøy og parfyme

Det var uværsskyer nok i den økonomiske horisont i 1920, selv om godværet holdt sig sommeren over. Flere og flere etablerte sig som ulykkesprofeter, særlig efterat prisene begynte å falle på verdensbørsene i mai. Ennu rullet kronene, ennu steg prisene her hjemme, men nervøsiteten begynte å bre sig for alvor, stimulert av enkelte store betalingsinnstillinger både her og i nabolandene i den siste tid. At stormen nærmet sig, kunde man med all ønskelig tydelighet forstå av et oprop Norges Banks direksjon sendte ut i juli – det var et “Klart skib”.Dets ordlyd var følgende:

“Det er nu statens, kommunenes og privates plikt å undgå alle utgifter som ikke er uomgjengelig nødvendige, og det påligger enhver norsk mann og kvinne å føre et nøisomt liv – likesom det er enhvers plikt – han være arbeidsgiver eller arbeider – å anvende all sin kraft på å yde det best og mest mulige arbeid på å øke produksjonen, forminske innførselen og i det hele tatt å stille oss mest mulig uavhengig av utlandet.” (…)

Der blev også satt makt bak ordene. I august blev den voldsomt høie import det år bremset av ved et så drastisk middel som importforbud for en rekke varer, vesentlig luksus, slikt som finere manufaktur, smykker, biler, leketøy, parfymer, tepper, pianoer og ur.

Norge spesielt hardt rammet

Krisen begynte internasjonalt alt om våren 1920 og øket på hele resten av året, med prisfall, driftsinnskrenkninger og arbeidsledighet, følger av en skjevhet i produksjonen og omsetningen, for en stor del eftervirkninger av de abnorme forhold under verdenskrigen. I stedet for at der var varemangel, som man trodde, viste det sig snart at lagerne var bugnende fulle, og resultatet blev salgspanikk, tilbakeholdenhet hos kjøperne og et voldsomt prisfall på det ferdige produkt, mens omkostningene i sin treghet ikke fulgte raskt nok med.

Dette er krisens almindelige billede; i løpet av sommeren og eftersommeren hadde den forplantet sig også til oss, og i september–oktober raknet det. Her i Norge blev krisen spesielt voldsom, av flere samvirkende grunner. Den kraftige høikonjunktur vi hadde hatt, holdt sig på toppnivået meget lenger enn der var reelle betingelser for at den skulde gjøre det, fordi vi tærte sterkt på våre reserver gjennem hele efter-jobbetiden, både i 1919 og begynnelsen av 1920.

Vi skulde meget tidligere vært nede på et ganske annerledes lavt nivå, og grunnen til at det såpass lenge så strålende ut, er for en meget vesentlig del den sterke kroneinflasjon vi hadde hatt. Der var under krigen og de to følgende år trykt veldige mengder av sedler, noe som førte til en ekstra sterk opgang i priser og alle verdier, en opgang som altså for en meget stor dels vedkommende ikke var reell, men bare en følge av at de kroner vi målte verdiene med, var sterkt forringet i verdi.

I 1919 hadde der vært 190 konkurser i Norge. I 1920 hadde vi mer enn det dobbelte antall: 386. Neste år, da vi var på bunnen, var dette siste tall igjen henimot det tredobbelte: 1030.

Farlig keisersnitt

Man har ofte siden drøftet spørsmålet om det hadde vært bedre – og overhodet mulig – å ha tatt en voldsommere, men kortvarigere krise straks. Det er kyndige folk som mener at det hadde vært det riktigste og sundeste, mens andre mener det var ille nok som det var, og at et raskt operativt inngrep, et keisersnitt, vilde ha medført slike rystelser at det hele hadde endt i kaos.

Direktør Rygg, som ble chef for Norges Bank den 1. november 1920, og som mer enn noen annen har stått midt oppe i efterkrigstidens økonomiske katastrofer her hjemme, sier i en tale i 1927 om dette spørsmål: “Man sier nu efterpå at så skulde man dog heller tatt en katastrofe straks, med en gang; ja, man kan jo alltid efterpå arrangere katastrofer, det gir billig og risikofri underholdning. Man kan helt se bort fra en sådan plan som umulig. Skulde det vært gjort den gang, måtte samfunnet ha vært ganske anderledes innstilt derpå.”

Motstrebende farvel til champagne

Og hvad man enn kan mene om dette interessante problem, så må man gi direktør Rygg rett i at det norske samfund i 1920 var innstilt på alt annet enn katastrofeartet overgang fra snippkjole- og champagnenivået til striskjorte- og havrelefsenivå.

Tilpasningen foregikk nemlig meget langsomt. Folk slapp ikke sin levestandard før de ble tvunget til det; hele høsten var den meget høi. Bankchef Sandberg sier straffende i et foredrag 18. oktober: “Våre nybakte rikmenn vakte og vekker fremdeles ved sin flotte levemåte opmerksomhet i utlandet, og ødsler bort millioner om dagen.”

Der var fremdeles kø mellom bordene på Oslo-kafeene om vinteren, selv om man kan merke en tydelig svikt i annenetasjene. Der var blitt mange som ikke hadde penger lenger, men de som hadde, brukte i stor utstrekning like meget som før.

Millioner i bankpakker

At situasjonen krevet ekstraordinære forholdsregler blev klart da Stortinget i mars neste år [1921] enstemmig bevilget den første bankstøtte, 15 millioner kroner til innskudd i banker som var i konjunkturvanskeligheter.

Man forsøkte å holde motet oppe. Norges Bank sier i anledning av forslaget om statsstøtte: “Der er ingen grunn til å tvile på at bankene i det store og hele vil være i stand til å arbeide seg igjennem de vanskeligheter som melder sig.”

Og så blev der støttet og rekonstruert, laget “ordninger”, i Tønsberg, Stavanger og andre steder. Andre banker måtte stanse. Men ennu var ingen store banker gått. Hvad der imidlertid fremgikk av regnskapene året efter, var at alene privatbankene hadde måttet skrive av som tap i 1921 vel 118 millioner kroner.

Og i det nye år fortsatte sammenbruddene for banker både hist og her. Tilliten blandt publikum blev rokket stykke for stykke, den farlige nervøsitet blandt sparerne begynte å melde sig. Det gamle uttrykk “sikker som banken” begynte å miste sin valør. (…)

Det neste store slag, det største, var at Foreningsbanken og Centralbanken med bare en dags mellemrum måtte gå under administrasjon, tross den store støtte på 50 millioner til hver året før. Bankene hadde først en stund kjempet fortvilet for å holde stillingen. Foreningsbanken utsatte offentliggjørelsen av sitt regnskap; så fattet innskyterne mistanke, og et veritabelt run avgjorde bankens skjebne. Og Centralbankens med den.

Riksrett for regjeringen

Nøiaktig en måned efter at Foreningsbanken var satt under administrasjon, kom Handelsbanken i en slik stilling at bankchef Volckmar skrev til statsminister Berge og Norges Bank og bad om hjelp.

Der blev øieblikkelig sammenkalt et møte til drøftelse av situasjonen. Norges Bank kunde ikke påta sig støtten, og lørdag den 26. mai sa Volckmar: “Ja, mine herrer, De kan gjøre hvad De vil, men jeg lukker ikke banken op mandag morgen, og så er det Deres tur neste gang.”

Slik som situasjonen lå an, fant ikke regjeringen at den kunde sette Stortinget inn i sakene og la det ta avgjørelsen, men besluttet i en regjeringskonferanse å sette inn 25 millioner kroner i banken som et hemmelig innskudd.

Denne siste store støtteaksjon under bankkrisen var det som førte til at Berge og hans regjeringskolleger blev stillet for riksrett tre år efter, tiltalt for å ha brutt Grunnloven og ansvarlighetsloven.

Krakket etter 1. verdenskrig

1914–18 pengeflom på grunn av skipsfrakt under verdenskrigen

1915–20 etablering av 1600 aksjeselskaper og 80 forretningsbanker

1920 børskrakk – halvparten av norsk handelsflåte i opplag

1920–24 arbeidsløsheten fra 2,3 % til 24 % på sitt høyeste

1921–27 store arbeidskonflikter og demonstrasjoner

1921–28 avvikling av 127 banker