Kvinner og klær

Bookmark and Share

For 150 år siden var det ikke uvanlig at et plagg aldri ble vasket. Kvinnenes jobb var det uansett.

Seterstemning for nærmere åtti år siden, med skylling av klesvasken i elva. Vaskedagen på en seter i Setesdal i 1927 ble fotografert av Anders Beer Wilse.(Foto) Norsk Folkemuseum.

"Mangen trøie eller buxe slides op uden at have smagt andet vand end nu og da lidt regn," skrev samfunnsforskeren Eilert Sundt i 1869 i boken Om renligheds-stellet i Norge. I noen bygder ble til og med mannfolkklærne vasket til de store høytidene, mente han. Hvordan så en bukse eller trøye ut når den var utslitt, men aldri vasket? Og hvordan luktet den?

Språkvask

For oss er det å vaske klær så selvsagt at vi nesten ikke kan forestille oss annet. Men det har ikke alltid vært det. Like selvfølgelig som vi i dag kaster klærne våre i skittentøyet etter noen dagers bruk, ble klær sjelden eller aldri vasket for 150 år siden. I denne perioden har det skjedd store endringer i hva som blir betraktet som skittent, og hvordan vi vasker. Det eneste som virker konstant, er at det er kvinner som vasker klærne våre, og at om familien har skitne klær, går det ut over kvinnens omdømme.

I vår tid kan tørking av klær i bakgården bli oppfattet som fattigslig. Slik så det ut i bakgården til Christiania Raadhus, Rådhusgata i Oslo, i 1913. (Foto:) Norsk Folkemuseum / Anders Beer Wilse

Skittentøy er så hverdagslig at det lett faller utenfor det vi tenker på som kulturhistorie. Men tekstiler følger oss gjennom hverdag og helg, dag og natt og i alle sosiale situasjoner. Vi blir kledd fra vårt første skrik til likskjorten følger oss i graven. Klærne betyr mye for hvordan vi oppfatter hverandre, og om de er rene eller ei, spiller inn på nettopp denne oppfattelsen. Klesvasken preger hjemmene våre; klær på vei til eller fra vask, eller klær som henger til tørk. For noen tiår siden var klesvasken mer synlig ute, med tørkesnorer og tørkestativer i bakgårder og bakhager, og kanskje til og med over balkongkantene.

Også i språket vårt er klesvasken med. Vi snakker om at noe går for lut og kaldt vann, om et langt lerret å bleke og om offentlig skittentøyvask.

For lut og kaldt vann

På Eilert Sundts tid var lut det viktigste rengjøringsmiddelet for klær. Andre midler var saue-laug (vann brukt til vask av sauer eller ull), saup (myse eller kjernemelk), fiskesodd (vannet fisk er kokt i) og land (gjæret urin). De tre første inneholder litt fett. Den gjærete urinen inneholder ammoniakk, og den var et godt middel for blant annet ull.

Å vaske klær med lut foregikk ved at luten først ble kokt av aske, eller ved at aske ble lagt sammen med vasketøyet og kokt. Så ble vasken banket og skylt fri for lut og aske. Dette arbeidet ble helst gjort i bekker eller i åpent vann. Bankingen foregikk ved hjelp av et banketre og en bankekrakk.

Bøking, å vaske med kokende lut, var en behandlingsmetode for lin og andre plantefibrer. Men etter som bomull ble mer vanlig, ble det klart at bøkingen slet mer på denne fiberen enn på lin.

Mulig å vaske hvitere enn hvitt?

Ekte kvinner vasker hvitt! (Foto) Lilleborg Museum

I eventyret "Østenfor sol og vestenfor måne" er klesvask selve det dramatiske vendepunktet i historien. Brudgommen sier til den gamle trollkjerringa, moren til trolljenta han skal giftes med: "Jeg vil nok se hva bruden min duger til først." Prøven består i å vaske av tre talgflekker på en skjorte. Trolljenta prøver å vaske skjorta, men dess mer hun gnir, dess verre blir det. Annerledes blir det da prinsens kjæreste får prøve seg: "Og aldri før hadde hun tatt i skjorten og duppet den i vannet, før den var drivende hvit som nysne, og hvitere enda." Trollene blir da så ergerlige at de sprekker.

Jenta i denne historien er ikke jomfru. Hun og prinsen har tilbrakt atskillige mørke netter sammen, i tillegg til natten før disse dramatiske hendelsene. Og det var "stor fryd og glede på dem" også denne natten. Men jenta er en ordentlig kristen.

På 1950-tallet vasket Blenda hvitere, på sekstitallet enda hvitere, og på syttitallet ga Blenda en overbevisende hvithet, en hvithet vi kunne stole på. På 1980-tallet vasket en ny og forbedret Blenda enda hvitere igjen. Den husmoren som brukte Blenda, sto fram som stolt og selvsikker. Ved å kjøpe Blenda kunne hun kjøpe trygghet, fordi renhet og hvithet ga sosial status og psykisk velvære. Men verken vekten på hvithet eller evnen til å vaske hvitt som uttrykk for den rette kvinnelighet, ble oppfunnet av Lilleborg.

Såpe ble først alminnelig på slutten av 1800-tallet. "Den fattige mands kone" vasket ikke med såpe, men bøket bare, skrev Sundt i 1869. Uten bruk av såpe kunne linskjorter få et gråskjær, noe Sundt forsvarte, siden han mente dette vitnet om sparsommelighet. Såpekoking var svært tidkrevende og krevde fett i tillegg til aske. Fett var den store minimumsfaktoren i kostholdet, det var noe få hadde for mye av. Men å unngå gråskjæret var samtidig selve prøven på "vaskepigens kunst", skrev Sundt. Det forklarer både overgangen til bruk av hjemmekokt såpe, eventuelt i kombinasjon med lut, og at såpe tidlig ble en av de viktige handelsvarene.

Det var altså varmt, kokende vann og lut som ble brukt til hvitvasking, og etter hvert helst i kombinasjon med den kostbare såpen. Å vaske i lut og kaldt vann ville i praksis si å vaske noe i det brukte vaskevannet, som ikke bare var kaldt, men også skittent. Dermed er det ikke rart at når noe går forlut og kaldt vann, innebærer det at det får dårlig stell.

Langt lerret å bleke

Om Sundt lot seg imponere av kunnskapene rundt ammoniakk og lut, sto ikke kunnskapene om blekingen tilbake: "Blegingen er en så fin og sammensat proces, at der kunde skrives et eget kapitel om vore almuers begreber og erfaringer desangående." På de store gårdene på Østlandet kunne man se blekevoller med små hus for dem som skulle våke over tøyet.

Ikke bare skittentøyet ble vasket og bleket, det kunne også være ubrukte, men gulnede tekstiler, som likskjorter og ikke minst det lange lerret, den nyproduserte vevnaden, det gjeveste produktet av vintermånedenes arbeid. På blekevollen kunne tekstilforrådet ses og beundres, og "linnedets hvidhet priser vaskemåden", skriver Sundt. Verken lin eller bomull er i utgangspunktet hvite, og bleking sliter på fibrene. Når blekingen likevel var så viktig, vitner det om hvor mye som ble satset på å få tekstilene skinnende hvite.

Både i Norge og ellers i Europa var idealet å vaske klær en gang om året. Vårens storvask var uoppnåelig for de brede lag. "Den, som kanskje må tage skjorten af kroppen og gå skjorteløs, medens vaskingen foregår", har ikke tekstiler til noen storvask, skriver Sundt. En stor årlig klesvask var derfor en storstilt demonstrasjon av gårdens overskudd.

Sundt holder et velstandshus fram som et ideal. Her ble skittentøyet oppbevart i låsbare kister, pent sammenbrettet og "hvert slag på sin plads". Der gikk det bortimot en uke fra tekstilene entret første vaskevann til de ble hengt til tørk. Til hjelp i husarbeidet hadde husmoren fem tjenestejenter bare for innestellet, i tillegg til kvinner fra 40 husmannsplasser. Etter vasken ble alt rullet, først vått og så tørt. Først en måned etter at storvasken startet, var alt på plass med tørkede roseblader i linnetskapet. Sundt var begeistret. Men samtidig tvilte han på at "fremtiden med dens mange forandringer i smag og tænkemåde vil lægge så meget vind på denne del af husvæsenet".

Langt lerret å bleke brukes om en særdeles tidkrevende og omstendelig prosess. Men det er ikke helt lett å forstå hvorfor - å bleke et lerret tar like lang tid enten det er langt eller kort, bare blekeplassen er stor nok. En mulighet er at selve vasken, med blekingen til slutt, ble ansett som spesielt tidkrevende og vanskelig. En annen mulighet er at hele den lange prosessen fra linet ble dyrket, så bearbeidet, spunnet og vevd og fram til lerretet lå langt og prektig på blekevollen, er den opprinnelige betydningen.

Offentlig skittentøyvask

Det finnes mange positive bilder av klestørk ute. Det forbindes med sanselig nytelse, lykkelige husmødre og strålende sol. I kontrast til denne solfylte idyllen oppfattes tøy til tørk også som et problem, så påtrengende at det må reguleres i skrevne og uskrevne regler. Lufting og risting av klær på balkonger er stort sett forbudt i husordensregler i dag. Det samme gjelder tørking

Mannen som skulle stelle hjemme

En mann i forkle har ofte vært en komisk figur. Fra filmen "Kvinnens plass", 1956. (Foto) Norsk Filminstitutt / Nils R. Müller

"Mannen som skulle stelle hjemme" er et kjent norsk eventyr, men det er også en høyst levende humoristisk sjanger. Den er som eventyret til for å underholde, eller kanskje for å understreke kvinnenes uunnværlighet. Komedien er godt kjent gjennom eventyret fra Asbjørnsen og Moe, og selv om dette handler om kjerning av smør og tapping av øl, er parallellene til mer moderne

husarbeid klare. I familiekomedier og husmorfilmer var mannen i forkle en gjenganger. Han var komisk uansett hva han gjorde. Var han dyktig, ble han ledd av fordi han fikk kvinnelige karaktertrekk og mistet sin maskulinitet. Han kunne heller ikke slippe unna latterliggjøringen ved å gjøre arbeidet dårlig, men da ble han en mer alminnelig klønete klovn. Men mange menn har hatt arbeid borte fra hjemmet i lange perioder. På skauen eller på sjøen måtte mat kokes og klærne holdes i orden, og i det militære har de briljert med rette presser og flekkfrie skjorter. Menns arbeid med klær, mat og vask i mannsdominerte miljøer har vi lite kunnskap om, men det er helt klart at det i mange situasjoner har vært viktigere å gjøre en god jobb enn å skape gode historier.

av klær når de er synlige over balkongkanten. I Cappelens Skikk og bruk fra 1967 står to regler for god folkeskikk: "Tøy må ikke henge til tørk ute på søndagen. Klyper bør ikke bli hengende på snorene når tøyet er tatt inn." Fortsatt er denne regelen svært godt kjent, om ikke alltid praktisert.

Det er en vanlig oppfatning at normene for søndagstørk kommer fra at hviledagen skal holdes hellig. Men Eilert Sundt nevner ikke det problematiske med søndagstørk, selv om han refererer den gamle kristenrettens bestemmelser om søndagsfred: "Dersom tvåtten er hængt op før helgen, da skal den hænge, eller dersom lerred ligger på bleg og er lagt på før helgen, da må det ligge helgen over." Det var ikke tøy til tørk eller bleking som var problemet, men arbeidet med vasken.

I dag er det omvendt. Vaskemaskiner og tørketromler går så det suser på søndager som andre dager. Hvorfor skjedde denne endringen, og hva er det med klær til tørk som er så upassende på søndager?

Et mulig svar er ønsket om å opprettholde et skille mellom arbeid og fritid, og gjennom det distansere seg fra fattigdom. Klær til tørk er ikke stygt, men fattigslig, og selv om fattigdom kan være pittoresk på avstand, skal den holdes unna våre egne bakgårder. Et annet svar er en husmorjustis som først og fremst gjør det vanskelig for yrkeskvinner. En tredje tolkning har å gjøre med klærne som private og intime. Vi kan tenke oss en skala som går fra hele og rene gardiner og duker uten flekker, til det mest private: undertøyet. En del av denne skalaen kan sjenere, også på hverdager på lovlig oppsatte tørkestativ, men fungerer som ekstra røde kluter hvis tid og sted også er upassende.

På Sundts tid var skikken med å bruke undertøy på frammarsj, men underbukser for kvinner var mer uvanlig og ikke minst mer pinlig enn det meste. Han kommenterer derfor et eksempel der "fruentimmernes undertøi hænges uden betænklighet op til tørring side om side med mandfolkenes". Undertøy og det som verre er, bind og hullete undertøy, må også tørkes. Det har vært mange metoder for å skjule det på tørkesnoren. En måte er å tørke det inne, en annen å henge det innerst eller under andre plagg.

Offentlig skittentøyvask brukes om noe som burde vært ordnet bak stengte dører, der bare de det angår er til stede. Klesvaskens historie er full av diskusjoner om hvor og når, ikke bare rundt de skitne klærne, men også om de rene klærne som henger til tørk, skal ses eller ei.

Bukten og begge endene

Se for deg at du skal brette en stor duk eller strekke et laken. Da er det greit å være to til å begynne med, men så vil den ene få begge endene, og bukten følger jo selvsagt med. Å ha bukten og begge endene vil si å ha full kontroll. I bretting av tekstiler er det kvinner som har hatt og har denne kontrollen. I dag er det ingen del av husarbeidet der forskjellen på menns og kvinners innsats er større.

Den store vaskefesten og den kraftige økningen i mengden klær som har blitt vasket, startet med økt oppmerksomhet på hygiene og renslighet på 1800-tallet. Bevegelsen fikk vind i seilene etter oppdagelsene av bakteriene og den påfølgende kampen mot de store, smittsomme folkesykdommene. Husmoren ble en viktig alliert i arbeidet for et renslig moderne samfunn, sammen med helsevesen og skolevesen. Som lønn for tungt strev med vann og såpe fikk hun bevisstheten om å kjempe for det gode. Et samfunn bygd opp av velfungerende og helsebringende hjem, styrt av en kjærlig, kvinnelig hånd, ble både et politisk mål og en kvinnedrøm. Husmødrene påtok seg gladelig merarbeidet de økte renslighetskravene medførte, godt støttet av et raskt voksende nettverk av skoler og institusjoner som formidlet kunnskap om arbeidet.

De nye idealene om likestilling og lønnsarbeid for kvinner endret dette bildet drastisk. Standarden måtte ned, og menn skulle delta mer. Men innenfor klesvask har ingen av disse to strategiene vært vellykket, tvert imot vasker kvinner stadig mer klær og tar ansvar for familiens stadig voksende klesstell. Dette arbeidet gir ikke heltestatus, men vitner om hvor langt vi er fra idealet om likedeling. Dette er en felle for kvinnen: Både skitne klær og passiv mann viser at hun har feilet.

Folkelivsgranskeren Eilert Sundt, 1817-75.

Å vaske klær i dag krever ikke mye kunnskap om vask. Vi kan nøye oss med å følge bruksanvisninger på pakker, maskiner og merkingen på tøyet. Men vi må likevel ha kunnskaper om tekstilene. Når er det viktig at hva er rent? Hvilke plagg kan vaskes sammen? Hvilke plagg er de ulike familiemedlemmene spesielt redd for å ødelegge, eller spesielt opptatt av å bruke i morgen? Hva er litt for stort eller litt for smått? Her har mange menn flere handikapp. For det første har kvinner mer oversikt over både familiens sosiale liv og klærne generelt. I tillegg kommer at det er lettere å vaske sine egne klær enn andres, og lettere å vaske menns enn kvinners klær. Kunnskap gir arbeid, og arbeid mer kunnskap, og både kunnskap og arbeid gir makt. Forvaltingen av klærne gir dermed både kontroll og arbeid.

Helt og rent er største stasen

Sundts bok om rensligheten tar utgangspunkt i ordspråket Helt og rent er største stasen. Han siterer også et annet: Bot er bedre enn bar arm. Begge viser hvor viktig hele og rene klær var i bedømmelsen av andre. Sundt beskrev et fattig land, der detarvelige kår var i stort flertall. Mange hushold kunne mangle en så viktig ting som et stoffstykke til å reparere klærne med. Reparasjoner var nødvendig - skjorter måtte vanligvis bøtes etter hver vask. Likevel ble det ansett for stor skam for en kone å la mann og barn "gå med søndre klæder".

Også i dag er klærne avgjørende i bedømmelsen av andre. Dette blir ikke minst tydelig langt nede på den sosiale rangstigen. Såpe er sammen med suppe og frelse motto for Frelsesarmeen. Å kle folk i rene klær er å gi dem verdigheten tilbake. Men rene klær er ikke like viktig for alle og i alle situasjoner. Kvinners klær vaskes oftere enn menns, og klær vi bruker på jobb, vaskes oftere enn de vi bruker hjemme. Skitne barn kan være aktive, glade og dermed sunne norske barn. Men på vei til skolen bør de være rene.

Pinlige spor av det urene

Mye arbeid som før ble tatt hånd om privat, gjøres i dag i offentligheten - pass og pleie av barn, eldre og syke, eller produksjon av en rekke varer; slakting, baking, sylting, eller søm og snekring.

Klesvasken har gått den motsatte veien. Aldri har så mange kvinner vasket sine egne og familiens klær selv. Vaskerier har aldri blitt noen stor suksess i Norge, og selve arbeidet med vasken har flyttet hjem og inn: Fra vaskeplasser ved elver, bekker, vann og vannposter, via felles vaskerier i borettslag og leiegårder, til baderom og vaskerom inne i den enkelte boligen. Også klestørken har flyttet inn i den private sfæren, med tørketromler og tørkeskap.

Klær blir skitne på to måter, fra innsiden og fra utsiden. Møkka på utsiden kan fortelle noe om hva vi har gjort og vært med på. Fra innsiden blir klærne skitne av svette, blod, avføring, urin, sæd og morsmelk. Dette er ting vi helst holder for oss selv. Som sosialantropologen Mary Douglas har påpekt, er det urene det som ikke passer inn. Kroppens avfall er verken levende eller dødt, og verken en del av oss eller noe helt annet. Dermed er det ikke rart at skittentøyet kan oppfattes som både personlig og pinlig.

Så lenge vaskekoner og hushjelper tok mye av klesvasken, må de ha hatt en omfattende kunnskap om familiens intime liv. Fra skjønnlitteraturen er to temaer kjente. Det ene er lakenet med blodflekk som viste at bruden var jomfru og ekteskapet fullbyrdet. Det andre er avsløring av ugifte pikers graviditet via hushjelpers observasjoner av manglende flekker av menstruasjonsblod.

I dag kan kvinners ønske om å vaske selv forklares gjennom at de er uvillige til å la andre snuse i deres skitne truser. Mødre stiller i særklasse som den personen kvinner tiltror sine skitne klær. Og i familien er det mor som uten blygsel kan snuse på andres halvskitne klær for å finne ut om de bør vaskes. Kvinner er i utgangspunktet nærere forbundet med det urene, og med å sette og opprettholde grensen mellom rent og urent.

 

Vil du vite mer?

FORFATTER

Ingun Grimstad Klepp er etnolog og forskningsleder på Statens institutt for forbruksforskning (SIFO).

BØKER

Skittentøyets kulturhistorie.Hvorfor kvinner vasker klær av Ingun Grimstad Klepp, Novus, 2006.

Om renligheds-stellet i Norge av Eilert Sundt, Gyldendal, 1975 (1869).

NETT

Eilert Sundts verker i fulltekst:

www.rhd.uit.no/sundt/sundt.html

UTSTILLING

Lappete, lusete, fillete - ren. Skittentøyets kulturhistorie

Kvinnemuseet, Kongsvinger. Til 14. desember 2006.

www.kvinnemuseet.no


eZ publish™ copyright © 1999-2014 eZ systems as