Oppgjøret – Hitler mot Stalin

I Europa i krig 1939–1945 tar den britiske historikeren Norman Davies utgangspunkt i seierherrenes markeringer av 60-årsdagen for fredsslutningen i Europa. I Washington avduket man et nytt minnesmerke med en hovedinskripsjon som lyder: ”ANNEN VERDENSKRIG, 1941–45”. I Moskva var markeringen en hyllest til Den røde armés kamp mot fascismen i ”Den store fedrelandskrigen”. I London var markeringen en nostalgisk sammenstilling av Churchills taler og populære sanger fra krigstiden, der den viktige innsatsen til landene i det britiske imperiet ble nesten helt utelatt. Partenes fremstillinger av krigen er snevre, ensidige og tuftet på nasjonale myter.

Ifølge Davies har ingen for alvor forsøkt å forene disse fragmenterte perspektivene på annen verdenskrig i Europa. Det fins i hovedsak et ”vestlig” og et ”sovjetisk” syn, sterkt preget av den kalde krigen og de begrensningene den la på historikernes arbeid. Han ønsker å legge grunnlaget for en slik perspektivforening.

Først, sier Davies, er det nødvendig å bli enige om en del grunnleggende fakta, først og fremst omfanget og betydningen av partenes krigsinnsats på de forskjellige frontavsnittene. Han sammenligner derfor hvor lenge kamphandlingene varte, hvor store troppestyrker som var i aksjon, og militære og sivile tapstall. Hans konklusjon er at krigen i Europa domineres totalt av det gigantiske oppgjøret mellom Hitler og Stalin. Da vestmaktene omsider landsatte invasjonsstyrker i Normandie i 1944, hadde Sovjetunionen, med enorm innsats og etter ufattelige tap av menneskeliv, allerede avgjort krigen mot Tyskland. Davies’ krav om at vår relative vektlegging av partenes krigsinnsats må stå i forhold til krigsinnsatsens betydning for utfallet, er et nødvendig korrektiv til våre ”vestlige” versjoner av konflikten.

Davies’ andre hovedtema er krigens moralske implikasjoner. Tre samfunnssystemer var involvert i krigen i Europa: fascismen, kommunismen og det liberale demokratiet. Hvis Sovjetunionens innsats var viktigst, blir tendensen til å se utfallet som det godes seier over det onde svært problematisk. Stalins Sovjetunionen var et totalitært system som var like brutalt som Hitlers Tyskland. Før krigen brøt ut, hadde regimet tatt livet av millioner av sine egne borgere. Likvideringene av 25 000 polske offiserer i Katynskogen ble ikke utført av SS, men av NKVD. Den største konsentrasjonsleiren under krigen lå ikke på nazi-kontrollert område, men i Sibir. Hvis man forsvarer frihet, rettferdighet og demokrati, så må man fordømme begge de to totalitære systemene. Dermed fungerer boken også som et korrektiv til ”sovjetiske” og ”russiske” tolkninger.

Boken er tettpakket med interessante menneskeskjebner, anekdoter og faktaopplysninger, ordnet i underkapitler etter en vrimmel av kategorier. Dette stoffet burde vært bedre integrert med bokens hovedtemaer og med den kronologiske fremstillingen. Men Davies har skrevet en tankevekkende bok, som tvinger oss til å fortolke velkjente historiske fakta på en ny måte. Den er et viktig bidrag til den syntesen han etterlyser, og fortjener en stor leserkrets.