Moskvas seige motstand

Slaget om Moskva, som varte fra september 1941 til april 1942, er det største slaget i verdenshistorien målt ut fra antall mennesker som deltok. Til sammen 7 millioner soldater kjempet på en slagmark like stor som Frankrike. Sovjetunionen hadde 926 000 falne soldater i dette slaget, flere enn de samlede tapene til USA og Storbritannia under hele den andre verdenskrigen. Den tyske hæren nådde ikke sine strategiske mål og led svære tap. Utfallet av slaget viste at den ikke var uovervinnelig. Dette var Hitler-Tysklands første alvorlige nederlag, og et avgjørende vendepunkt i krigen.

Rodric Braithwaite, som var britisk ambassadør i Moskva fra 1988 til 1992, skildrer de militære, politiske, sosiale og kulturelle sidene ved dette gigantiske dramaet. Et stort persongalleri får komme til orde, fra Stalin og hans militære og politiske sjefer til vanlige arbeidere, studenter, kunstnere og soldater. Forfatteren har intervjuet mange av de overlevende, og deres erindringer om frykt, kulde, sult og savn, men også om samhold og heltemot, gjør et sterkt inntrykk.

I 1941 var Sovjetunionens militære slagkraft vesentlig redusert av de store utrenskningene i 1937–1938, da 3 av 5 marskalker, 15 av 16 armésjefer, 60 av 67 armékorpssjefer og 70 prosent av divisjonssjefene ble henrettet. Offiserskorpset var preget av frykt for å ta initiativ og gjøre feil. Braithwaite mener at Stalin må bære ansvaret for dette og for de militære katastrofene i det første året av krigen, men han mener også at Den røde hærs senere fremgang i stor grad skyldes Stalins hensynsløse viljestyrke. At Stalin ble værende i Moskva da den store panikken inntraff i oktober 1941, hadde også stor betydning for kampmoralen.

Moskvas innbyggere led ikke i samme grad som for eksempel Londons under tysk bombing. Luftwaffe kunne ikke konsentrere sine flystyrker om bombingen av Moskva, men måtte også understøtte den tyske hærens operasjoner på bakken. Leveforholdene i Moskva var imidlertid mye vanskeligere. Boligstandarden var elendig. Det var stor mangel på mat og brensel, og selv om Moskva unngikk epidemiene fra borgerkrigens tid, var dødeligheten tre ganger så høy i april 1942 som i samme måned året før. Innbyggerne ble kontrollert og dirigert av et totalitært regime med sterke tvangsmidler til rådighet, og stadig utkommandert til tvangsarbeid på forsvarsverkene foran byen.

Hva fikk Sovjetunionens befolkning til å kjempe så tappert mot tyskerne i 1941? Hvordan kunne en befolkning som hadde blitt utsatt for så hensynsløs og brutal behandling – som hadde gjennomgått massearrestasjoner, utrenskninger og tvangskollektivisering – la seg mobilisere til slik seig og innbitt motstand? Dette var før omfanget av tyskernes folkemord i de okkuperte områdene var kjent. Braithwaites forklaring er at drivkraften ikke primært var lojalitet til – eller frykt for – Stalin og sovjetregimet, men en dyp kjærlighet til det russiske land og det russiske folk. I nødens stund hentet man styrke fra verkene til forfatterne Pusjkin og Tolstoj og fra historisk kunnskap om forsvarskampen mot tidligere tiders svenske, polske og franske invasjoner. Det vi i Vesten kaller ”den andre verdenskrigen”, vil for russerne alltid være ”den store fedrelandskrigen”.