En dag for ca. 1800 år siden møtte en hær sin undergang. Våpen og utstyr ble ødelagt og kastet i en innsjø på Jylland. Hvor kom hæren fra, og hvorfor ble utstyret ofret?
I et ukjent rituale ble hele den nedkjempede hærens utstyr ødelagt og ofret i en liten innsjø. (Tegning: Anders Kvåle Rue)
"Det er stille. Våpengnyet har tystnet. Brølene fra slagmarken har stilnet. Fienden kom over havet i femti skip og angrep vår jord. De var tusen mann, men vi slo dem til jorden. De som ikke ble drept i kamp eller klarte å flykte, hengte vi i trærne. Hestene deres styrtet vi utfor stupet. Nå er bare en ting til vi må gjøre. Nordboernes våpen må fratas sin magiske makt. Sverd og spyd skal knekkes. Skjold og belter skal hogges i stykker og ødelegges før vi ofrer dem til gudene som brakte oss lykke og seier. Når månen er full på en mørk himmel, vil stammens øverste ro ut på det hellige vannet og gi gudene det som gudenes er."
Kan vi legge slike ord i munnen på en kriger tidlig på 200-tallet? Hva er historisk fargelegging og hva er fakta? Hva kan de 15 000 våpnene og redskapene som er funnet i en myr i Illerup Ådal i Danmark, fortelle oss om vår forhistorie?
Kom hæren fra Norge?
La oss først holde oss til det vi vet. Vi skal om lag 1800 år tilbake i tid – til Illerup, en dal rett sør for dagens Århus. Da lå det en innsjø her, og i denne har noen – antakelig en lokal, germansk stamme – i fire omganger kastet (deponert, som det heter på arkeologisk fagspråk) enorme mengder våpen og andre redskaper. Den største deponeringen er fra ca. 200 e.Kr. Denne (Illerup A) inneholder så mange våpen at vi snakker om en fullt utstyrt hær på om lag tusen krigere – fotsoldater, ryttere og offiserer. Studier har avslørt at våpnene delvis er av romersk, delvis av germansk opprinnelse, mens personlig utstyr som kammer og fyrtøy for det meste er fra nordeuropeisk område, fra områder som i dag er Sverige og Norge.
Det leder til spørsmål én. Hvor kom hæren fra? Fra Norge, mener Jørgen Ilkjær som har ledet Illerup-utgravningen, studiene og katalogiseringen av funnene. Han er arkeolog og dr.philos. ved Moesgård Museum der Illerup-funnet oppbevares og stilles ut. Ilkjær mener at fiendehæren som ble nedkjempet her eller et sted i nærheten var "norsk", og at den ble slått av "dansker". Han mener at funnene forteller oss mye om romertidens "nordmenn", noe han blant annet beskriver i boka Den første Norgeshistorien. ¨
Begrepene "norsk", "dansk" og for den saks skyld "svensk" eller "tysk" er selvfølgelig bare geografisk relevante på den måten at angriperhæren kan ha kommet fra det vi i dag kjenner som Norge, og at den germanske stammen eller stammeforbundet som forsvarte seg og seiret, gjorde det på det som i dag er dansk jord. Men i yngre romertid, før folkevandringene, hadde ikke begrepene Norge og Danmark noen mening. Det skulle ta mange hundre år før ideen om disse politiske og sosiale enhetene skulle oppstå.
Ilkjær bruker derfor begrepene i anførselstegn. Poenget er at han konkluderer med at flere av våpnene og visse redskaper og personlige småting kan ha kommet fra landområdet vi i dag kaller Norge, og de kan derfor fortelle oss mye om den tidlige "nordmann", om hva slags teknologisk nivå han var på, hvordan hæren og dermed samfunnet i pre-Norge var. Han bygger konklusjonen blant annet på funn av kammer og fyrtøy i krigernes personlige utstyr.
Våpnene var felles for det germanske området, enten de var tilvirket i Germania eller i Romerriket (den største samling romerske sverd er funnet i skandinaviske myrer). Siden våpnene er like overalt i det germanske området, kan de ikke si noe om hvor soldatene kom fra. Personlig utstyr skiller seg derimot fra hverandre, og det er blant annet studier av soldatenes kammer og fyrtøy som får Ilkjær til å mene at krigerne kom sjøveien fra "Norge". Han går så langt som å hevde at en "flåte med kanskje 50 skip og 1000 mann seilte fra vestsiden av den skandinaviske halvøy ned gjennom Kattegat for å angripe Jylland. Angriperne gikk i land på Jyllands østkyst, men ble møtt av et velorganisert forsvar, samlet sammen fra et større landområde. Forsvaret var effektivt, de fremmede ble slått og deres utstyr samlet sammen, destruert og ofret i sjøen i Illerup Ådal. Vi vet ikke hvor kampene fant sted, men formodentlig i ikke altfor stor avstand".
Denne oppfatningen er i dag rådende, men ikke enerådende. Andre arkeologer mener isen Ilkjær står på når han fastslår at hæren besto av "nordmenn" er tynn, ja så tynn at den ikke holder vekten av denne konklusjonen.
Danske høvdingseter
Den danske arkeologen Lars Jørgensen har gått gjennom de ulike tolkningene av dette og andre danske myrfunn. For selv om Illerup er det største funnet i Skandinavia, står det på ingen måte alene. Fra vår tidsregnings begynnelse til ca. 475 e.Kr. kjenner vi til at det i nåværende Danmark og sørlige Sverige (ikke i Norge) ble deponert våpen i en lang rekke sjøer som tiden omskapte til myr. Helt til nylig er det gjort oppdagelser, sist i Vest-Sverige, og vi vet selvsagt ikke om det vil dukke opp enda flere myrskatter fra denne perioden.
Jørgensen peker på at de mange myrfunnene, spesielt i Danmark, tyder på at slagene som førte til ofringene, sto mellom profesjonelle hærer. At mange av våpnene var så like (standardiserte), tyder på det. Men kom den ene hæren nordfra over Skagerrak og Kattegat? Flere forskere har problemer med teorien. De tror i stedet det var snakk om makt- og territoriekamper innenfor det danske området.
På denne tiden vokste det fram et mektig høvdingsete på Himlingøje på Øst-Sjælland. Var det heller dette samfunnet som ønsket å legge under seg de sentrale delene av Jylland? Det er en teori som har flere tilhengere. Men disse er ikke helt enige om hvordan det kan ha skjedd, bortsett fra at det må ha skjedd i allianser med andre stammer. Funn på Himlingøje knytter det til sentrale svenske områder, så det kan ha eksistert en aggressiv allianse mellom disse som ønsket å ekspandere vestover, blant annet fordi Jylland hadde rike forekomster av jern.
En annen teori er at stammen(e) som deponerte krigsbytte i Illerup, ble presset av en allianse mellom den østlige stammen og stammer nord og sør for dem på Jylland. Birger Storgaard ved universitetet i København bygger på militærtekniske beregninger når han avviser dette. Det militære potensialet i de sentrale delene av Jylland var rett og slett så begrenset at befolkningen her ikke ville klart å bygge opp et forsvar som måtte tåle stadige angrep fra en så mektig fiende. Altså må fienden ha vært en annen.
Romerne kan ha stått bak
Storgaard lanserer teorien om at romerne kan ha hatt en finger med i spillet. Men hvorfor skulle romerne fingre med det skandinaviske spillet?
Romerriket hadde hatt sin porsjon trøbbel med germanerne. Alt i 9 e.Kr. led Roma et forsmedelig nederlag ved Teutoburg i dagens Tyskland, et nederlag som for alltid delte Europa i en latinsk og en germansk sfære. En germanerhær ledet av stammehøvdingen Arminius knuste romernes 17., 18., og 19. legion. Legionene talte til sammen 30 000 mann, om lag en tredjedel av den mektige romerske hæren. Keiser Augustus måtte bite i seg et forsmedelig nederlag og innse at romernes ekspansjon mot nord var slutt (se Levende Historie 1, 2003). Marcus Aurelius brukte det meste av sin regjeringstid (161–180) på å tvinge germanerne i kne, men mislyktes. Hans sønn Commodus (180–192) måtte slutte fred med villmennene i nord. Og det var første gang i imperiets historie at mektige Roma sluttet fred med en fiende.
Så for å trygge grensen mot nord gikk romerne inn i allianser for å splitte – om ikke for å herske, så for å passivisere germanske stammer. Teorien er at romerne kjøpte Himlingøjes lojalitet med våpen og luksusgjenstander for å destabilisere det skandinaviske Germania. Og det var i denne sammenhengen Illerup-stammen måtte forsvare seg mot en fiende fra øst. Så da var det østdanske stammer som angrep og tapte for vestdanske på en slagmark nær Illerup? Eller kom de fra et helt annet sted?
Germanske leiesoldater?
Lars Morten Fuglevik arbeider for tiden med en hovedoppgave i arkeologi ved Universitetet i Oslo, der han trekker andre slutninger av Illerup-funnet enn Jørgen Ilkjær. Han mener det er mer sannsynlig at fiendehæren kom sørfra. Kanskje noen av dem stammet fra det som med tiden ble Norge, men det betyr ikke at hele hæren kom herfra.
– Selv om noen av soldatene kan ha vært fra det nåværende Norge, er det ikke dermed sagt at initiativet til angrepet kom herfra, sier Fuglevik. Etter flere års studier av materialet heller han til at den slagne hæren besto av såkalte auxilia-tropper. Uttrykket stammer fra den romerske hæren, der man i tillegg til regulære romerske legionærer hadde støttetropper bemannet med auxilia – ikke-romerske leiesoldater fra blant annet Germania, deriblant "dansker" og "nordmenn". Ifølge denne teorien snakker vi om en angrepshær bemannet – i alle fall delvis – med dimitterte leiesoldater. Og de må altså ha kommet sørfra.
|
|
| Slaget ved Illerup på Jylland ca. 200 e.Kr. slik tegneren Anders Kvåle Rue har forestilt seg det. I "Wagnijos siste skanse" er alle detaljer i størst mulig grad basert på de arkeologiske funnene. |
1000 mann i 50 skip, antar Jørgen Ilkjær. Det kan godt hende. Mindre enn halvparten av myra i Illerup er gravd ut, og om det er like tett med funn i det som ikke er utgravd, så tilsier det at hæren kan ha talt 1000 mann. Sannsynligvis flere, mener Lars Jørgensen. Og hva kreves av et høvdingsete for å kunne ha en slik hær til rådighet?
Den tyske arkeologen Michael Gebühr har beregnet at en så mektig hær måtte rekrutteres fra en befolkning på om lag 20 000, noe som igjen betyr 1500–2000 gårder. Han mener det tilsvarer et område på ca. 1500 kvadratkilometer. Finnes det tegn på at et slikt samfunn har eksistert i pre-Norge rundt år 200? Karmøy som Ilkjær har pekt på som mulig opphavssted for hæren, er snaue 180 kvadratkilometer og har i dag en befolkning på i underkant av 30 000. Både Østfold og Vestfold er geografiske kandidater, men det finnes ikke belegg for at områdene på denne tiden var organisert sånn at en høvding her kunne reise en hær på over tusen mann. På den andre siden er motargumentet at et mindre samfunn kunne ha skaffet seg leiesoldater, så konklusjonen er ennå ikke definitivt gitt. Fuglevik mener at det viktigste argumentet for å se bort fra Vestlandet og det norske området som arnested for hæren, er at det ikke kan slås fast som sannsynlig at det her kunne dannes en hærstruktur – med menige, befal og offiserer – som likner på det vi ser i Illerup-funnet.
Hvor sto slaget?
Og det er flere spørsmål: Hvor sto egentlig slaget som førte til deponeringene i Illerup A? Ilkjær antar at det har stått geografisk nær stedet der gjenstandene ble deponert, altså et fremmed angrep på det danske området. Men dette finnes det ingen bevis for. Det er ikke gjort funn i Illerup Ådal eller i nærheten etter et slag som kan ha ledet til deponeringen. Kanskje slaget sto et helt annet sted?
|
|
| Over 15 000 våpen og hærutstyr fra romertiden er gravd fram fra myra i Illerup. (Foto: Jørgen Ilkjær) |
Jørgensen antyder muligheten for at deponeringen er krigsbytte fra et slag i dagens Sverige eller et sted på den baltiske kysten. Kanskje slaget sto i dagens Sør-Norge? Kanskje det er derfor det er så mange "norske" kammer og fyrtøy i deponeringen? Teorien om at krigsbyttet stammer fra en hjemvendt, seierrik hær vil i så fall bety at datidens "Danmark" ikke lå der som en åpen skattkiste for invaderende hærer, men snarere at området huset en offensiv militærmakt. Som Jørgensen sier, må teorien føre til en total omvurdering av maktpolitikken i det danske området. I denne tolkningen forteller altså våpenofringene ikke noe om hvor kampen sto, men om hvor de seirende troppene kom fra.
Et faktum som støtter teorien om at slaget sto et helt annet sted, er at funnet inneholder få logistiske elementer i form av hester, transportutstyr, kokekar, verktøy osv. Dette er utstyr som ville utgjøre en svært stor del av utstyret til en hær. Men for å lette børen lot seierherrene disse prosaiske gjenstandene bli igjen på slagplassen, mens de konsentrerte seg om å frakte hjem det som det var mest naturlig å ofre – våpen og personlig utstyr.
Gåtefulle ødeleggelser
Og hvorfor skulle seierherrene slakte ned fiender og hester for fote? Ville det ikke være vel så sannsynlig at det eksisterte en form for fornuft blant seierherrene? Hestene kunne tas med hjem og brukes, de kunne for den saks skyld spises på veien hjem. Og de slagne fiendene? Var det smart å slakte dem - eller er det like sannsynlig at de ble tatt til treller, til slaver?
For det andre: Hvorfor i all verden brøt de våpnene i stykker? Hvorfor knuste og knekket de dyrebare våpen som sikkert kunne komme til nytte ved neste korsvei? Det er veldig lett – med dagens øyne – å se noe ritualistisk magisk i dette. Ødela de våpnene for å frata dem makt? Teorien styrkes av at de ulike delene av et sverd eller en lanse gjerne er funnet på to, tre, fire ulike steder i sjøen. Ble bitene spredt med viten og vilje, slik at ikke delene skulle samle seg og gjenopprette sin slagkraft? Vi vet svært lite om hvordan gudetro og metafysikk artet seg i Germania på denne tiden. Vi har beskrivelser av våpenofringer fra historikerne Tacitus (98 e.Kr.) og Orosius (ca. 420 e.Kr.), men Orosius beskrev begivenheter blant de germanske stammene kimbrere og teutonere fem hundre år før hans egen tid. Tacitus skrev om hendelser i sin egen samtid, men tidligere enn deponeringen i Illerup A. Og om han var historisk korrekt, anser mange for tvilsomt. Men som sagt; det er lett fra vårt ståsted å anta at det lå en eller annen slags form for overtro bak.
Triumftog på romersk vis?
Eller kanskje det hadde seg helt annerledes? Kanskje vi må se på hvilke impulser og påvirkninger som kan ha preget de germanske stammene. Kanskje seremonien heller var et utslag av romersk påvirkning?
Stammet kammene fra Norge?Jørgen Ilkjærs "bevismateriale" for at den tapende hæren kom fra det norske, eventuelt det svenske, området, er til dels de personlige kammene, der framstillingsmåten varierer i de skandinaviske områdene. I det danske området ble det bare brukt horn av kronhjort, mens det på den skandinaviske halvøya også ble benyttet horn fra elg og eventuelt reinsdyr. Fordi elghorn ga større stykker, kunne kammene i nord konstrueres enklere (ett lag), av færre biter, mens de mindre hjortehornene krevde flere biter og noe mer komplisert konstruksjon (tre lag). Og siden man i Illerup har funnet et stort antall ettlagskammer, hevder de offisielle nettsidene til Illerupsamlingen at "… mulig opprinnelsesområde er kun den skandinaviske halvøy, og det er også mulig ved hjelp av andre karakteristika å utelukke det sydlige Sverige. De tetteste paralleller til Illerup-materialet finnes i det nåværende Vest-Sverige og i Norge".
|
Vi vet at mange germanere ble innrullert i den romerske hæren, der de tjente i 15–25 år. De opplevde romerske skikker og sedvaner, deriblant de romerske seiersseremoniene. For dem var det seremonien og opptoget i Roma, ikke selve slaget, som symboliserte den endelige seieren. Det var her krigsbyttet ble framstilt i triumf, det var her keiseren solte seg i massens glans og framsto som victor – seierherre. Og kanskje dette var en skikk den germanske høvdingen og hans offiserer tok med seg hjem til Illerup? Kanskje det var først når våpnene endelig var framvist og dumpet i sjøen at triumfen ble beseglet, at det var her den ble endelig? Blant andre den svenske arkeologen Anders Andrén foreslår at det var nettopp dette som fant sted – deponeringer i forbindelse med et triumftog etter romersk modell.
Funnet forteller noe om "nordmenn"
Forskningen på Illerup A og en rekke andre myrfunn fortsetter. Nye funn, ny teknologi og ny innsikt vil helt sikkert føre til nye teorier og ny erkjennelse om tiden vi snakker om. Foreløpig finnes ikke beviser, kun indisier. Kanskje båndet blir knyttet sterkere til Norge? Kanskje et lite, men viktig funn totalt løser båndet til Norge?
I mellomtiden er det fullt mulig å glede seg over det rike Illerup-funnet, i visshet om at det forteller noe om våre forfedre, uansett om hæren kom herfra eller derfra, om den sloss her eller der. For det er i alle fall sikkert at "norske" krigere var like germanske som andre nordiske krigere som kjempet med eller mot den romerske hæren på denne tiden. Selv om det var regionale forskjeller på grunn av råvaretilgangen, så vet vi at pre-nordmannen bar sverd, lanser, skjold, beltespenner, kammer og fyrtøy lik det som er gravd ut av den danske myra.
Tom Berby er prosjektleder i VG Multimedia.
Sejrens triumf. Norden i skyggen af det romerske imperium, red. av Lars Jørgensen, Birger Storgaard og Lone Gebauer, Nationalmuseet i København, 2003.
Tusen års europahistorie. Romere, germanere og nordboere av Lotte Hedeager og Henrik Tvarnø, Pax, 2001.
Den første Norgeshistorien. Illerupfunnet: Ny innsikt i skandinavisk romertid av Jørgen Ilkjær, Kulturhistorisk forlag, 2000.