Tekst: Trond Rødsmoen

Den 8. april 1940 klokken 11.46 ble det tyske handelsskipet “Rio de Janeiro” torpedert av den polske ubåten “Orzel” utenfor Lillesand. Ubåten var i britisk tjeneste og skulle hindre tyske krigsskip i å passere Skagerrak. Da lasteskipet nektet å la seg identifisere på normal måte, fyrte ubåten av en torpedo som traff skipets maskinrom. “Rio de Janeiro” begynte å brenne, ta inn vann og krenge, og panikk brøt ut om bord. Klokken 12.50 gikk skipet i lufta med et smell som kunne høres og føles i Kristiansand, Arendal og Lillesand.

Reddet av lokale fiskere

Da var redningsaksjoner allerede i gang. Flere fiskeskøyter og et norsk marinefartøy deltok i det farefulle redningsarbeidet. Blant vrakrester og brennende bensin ble forfrosne, sårede og døde halt opp av vannet.

Ifølge boka Da krigen kom til Lillesand av Kristen Taraldsen skal det ha vært 355 personer om bord, de aller fleste soldater. 172 antas å ha overlevd, noe som betyr at 183 omkom under forliset eller døde seinere av skader. Handelsskipet var i realiteten et troppetransportskip og del av Weserübung, den tyske planen for invasjonen av Norge 9. april 1940. Men dette ble først kjent seinere. Da det smalt, trodde man at et fredelig lasteskip var blitt offer for storkrigens spill.

Ikke nevnt på sjunyhetene

I Lillesand ble sårede fraktet til lasarettene som ble opprettet i Bedehuset og Ting-salen, eller videre til sykehus. De friske ble innkvartert i byens hotell og hospits og på folkeskolen. Lokalbefolkningen samlet inn klær, sko og pledd til de skipbrudne.

All dramatikken til tross: Senkingen og redningsaksjonen ble ikke nevnt med ett ord i NRKs nyhetssending klokken sju den kvelden. Toppsaken var den franske og britiske mineleggingen av norske havner i nord. I sendingen klokken 22 var mineleggingen fortsatt hovedsak, og først som sak nummer tre kom skipskatastrofen utenfor Lillesand. Tonen var nøktern. Fakta ble ramset opp, uten alarmerende meldinger. Myndighetene var tause.

Tegn på tysk invasjon

Taus var ikke Lillesands politifullmektig, Nils Onsrud (1909–75). Han skjønte tidlig at “Rio de Janeiro” ikke var et vanlig handelsskip, og at et tysk angrep på Norge kunne være i gang. Unge menn i uniform, mange av dem med våpen, tydet på det. Flere soldater røpet også at skipet hadde vært på vei til Bergen. I tillegg tydet den voldsomme eksplosjonen på at det måtte ha vært store mengder ammunisjon om bord.

Klokken 14.30 ringte Onsrud den sjømilitære sambandsstasjonen i Kristiansand og fortalte om væpnede tyske soldater på norsk jord, men svaret derfra var at ingen kjente til forholdet. Etter flere henvendelser til militære myndigheter kontaktet Onsrud Justisdepartementet, der han fikk gehør hos en byråsjef som tidligere den dagen hadde fått med seg meldinger om at minst femti tyske skip hadde passert Storebælt ved Danmark. Skipenes bestemmelsessted visste man ennå ingenting om, men Onsrud ble bedt om å avvæpne tyskerne han hadde hånd om i Lillesand.

Paradeuniform ga respekt

For å øke sin autoritet gikk 30 år gamle Nils Onsrud hjem og skiftet til sin paradeuniform. På en talerstol foran de tyske soldatene sa han med høy stemme: “Sämtliche Waffen hier!”. Samtlige våpen her! Stillhet fulgte, før en tysk offiser omsider gjentok ordren og soldatene raskt begynte å levere inn sine våpen. Med dette ble politifullmektigen i Lillesand etter all sannsynlighet den første til å avvæpne fienden på norsk jord.

Klokken ett om natten ringte Onsruds telefon. Fra de militære fikk han beskjed om at festningene i Ytre Oslofjord var i kamp med ukjente krigsskip. Det ble ikke sagt hvilken nasjon de tilhørte. Men Nils Onsrud visste. Det hadde han visst i tolv timer.

Senkingen skapte tysk panikk

I boka Da krigen kom til Lillesand viser forfatteren til dokumenter som tyder på at senkingen av “Rio de Janeiro” førte til panikk i den tyske overkommandoen. Skipet var ett av femten troppetransportskip som skulle støtte marineflåten under den planlagte invasjonen av Norge 9. april, og tyskerne var nå redde for at overraskelsesmomentet som hele planen hvilte på, var borte. Fienden hadde fått et varsel, noe som kunne føre til motaksjoner. Fra et tysk dokument: “En del skipbrudne ble reddet i land og avslørte med så vel sine uniformer som sine tankeløse opplysninger den tyske hensikt. Nordmennene ble dermed gjort oppmerksomme på hva som foresto, og traff natten til 9. april sine forholdsregler.”

Det siste skjedde ikke. Den norske overkommandoen ble informert om senkingen av “lasteskipet” og om tyske soldater på norsk jord, men ingen spesielle tiltak ble gjort. Dagen etter smalt det i sju norske kystbyer.