Det var hett under hjelmene, og før skjebnemøtet på Stiklestad hadde krigerne døset i gresset på vollen. Men larmen fra bondehæren som nærmet seg, hadde revet Olav brått ut av drømmen. Kanskje hadde han vært tilbake til da han la ut på sitt første store eventyr. Nå var han i sitt 35. år, den gang var han bare 12. En liten evighet hadde gått siden han første gang spente på seg belte og sverd og forlot hjemlandet på jakt etter ære.

Herjet som tolvåring

I vikingtiden måtte man tidlig krøkes: da Olav var 12 år gammel, ble han sendt med fosterfaren Rane i viking. Det var vanlig å dra ut på tokt mellom våronn og innhøsting og drive plyndring og handel. Ifølge Snorre hadde Rane flere ganger reist i østerled, det vil si i Østersjøen og landene omkring, kanskje inn i dagens Russland til handelsplassene Ladoga og Novgorod.

Olav var av kongeætt, og ut fra vikingtidens normer var han da automatisk frontfigur og høvding i følget som skulle ut og herje – selv om vi helst ser for oss en guttunge i grunnskolealderen. Samtidig var dette et oppdragelsestokt for en ung mann av konge- eller høvdingslekt. Det var nok Rane og andre erfarne sjøfolk som tok seg av det praktiske.

Den islandske historieskriveren Snorre Sturlason skildrer unggutten Olav Haraldsson slik: ”... han var middels høy, men svært tettvokst, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt, han hadde usedvanlig gode øyne, de var vakre, og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og kunne mange ting; han var god til å skyte med bue og siktet godt, han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags handverk. […] Han ble kalt Olav Digre. Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første.”

Olav ble født rundt 995. Han var sønn av Åsta og småkongen Harald Grenske (dvs. fra Grenland), som skal ha vært sønnesønns sønn til Harald Hårfagre. Etter Haralds død giftet Åsta seg med småkongen Sigurd Syr på Ringerike.

Vår kilde til Olavs liv er først og fremst Snorres saga fra 1200-tallet, men også en rekke andre sagaer og skriftlige kilder nevner ham. De fleste sagaene bygger på skaldedikt fra samtiden eller fra årene rett etter Olavs død. I den eldste sagaen vi har, Den legendariske Olavssaga fra slutten av 1100-tallet, finnes det også skaldestrofer som sies å være forfattet av Olav selv.

Snorres saga om Olav den hellige er på ca. 250 sider i den moderne utgaven. Av disse er bare 13 sider viet Olavs liv før han kom til Norge i 1016. Vikingen Olav er altså tonet kraftig ned i denne beretningen.

Vi vet ikke hvor stor Olavs og Ranes flåte var, men fem store skip er nevnt blant annet i Den legendariske Olavssaga. De hadde da kanskje 120–150 krigere. Ikke noen svær flåte, men et passende følge for en ukjent og uprøvd høvding.

Fristende England bare for andre

Første stopp ble Roskilde i Danmark, et naturlig sted å dra til, da Nordens mektigste konge, Svein Tjugeskjegg, styrte herfra. Svein var blitt overkonge over en rekke småkonger i Norge etter at kong Olav Tryggvason falt ved Svolder sju år tidligere. En visitt hos Svein innebar å vise respekt og kunne også være nyttig når det gjaldt å knytte politiske forbindelser.

Snorre forteller at Olav ble hele sommeren i Danmark. Her må Olav og følget hans ha fått høre mye nytt om situasjonen i andre land. Særlig har de nok snakket om England, det beste området for å skaffe seg rikdom og ære. Vikinger fra Norden hadde begynt å herje på kysten av England i 789, og siden hadde danene tilkjempet seg en form for plyndringsmonopol på øya.

Sveins høvdinger hadde invadert England flere ganger og hadde presset de engelske kongene til å betale for at de skulle la være å plyndre dem – de måtte ut med danegeld. Olav var nok kongesønn og hadde en liten flåte, men uten invitasjon fra Svein eller noen av de andre hærførerne hadde han ikke adgang til ”VIP-klubben” som fikk ta for seg av byttet i England. Heller ikke var Olav og følget hans sterke nok til å plyndre på egen hånd andre steder i Vest-Europa. Det måtte bli østerled for Olav. Her kunne han skaffe seg ære med vellykkede tokt, og deretter kanskje få delta i de attraktive plyndringstoktene til England.

Hevn mot svenskene

I Danmark fikk Olav god kontakt med en gruppe innflytelsesrike vikinger, ”jomsvikingene”, en fryktet gjeng som holdt til et sted på nordkysten av dagens Tyskland. Spesielt godt forhold må han ha fått til Torkjell Høye, bror av lederen for jomsvikingene. Kanskje var det han som rådet Olav til å dra på tokt mot landet til den svenske kongen Olav Skötkonung? Da kunne han nemlig slå to fluer i en smekk – både sikre seg ære og rikdom og hevne drapet på faren sin, Harald Grenske. Harald hadde nemlig fridd til mor til svenskekongen, Sigrid Storråde, men hun drakk ham og mennene hans fulle og brente dem inne. Å ta hevn var noe av det mest ærerike en viking kunne gjøre.

Om høsten samme år seilte Olavs lille flåte inn i Østersjøen. I den svenske skjærgården fikk Olav prøvd seg for første gang, og klarte å vinne over en gruppe vikinger som hadde flere skip enn ham. Olavs flåte stevnet så fram mot hjertet av svenskekongens rike, til Mälaren. Her herjet hans folk landet på begge sider av innsjøen, helt inn til det gamle Sigtuna, som hevn for drapet på faren.

Men her fikk Olav skikkelige problemer. Svenskekongen stengte skipene hans inne med sperringer over et smalt sund (trolig dagens Norrström i Stockholm) – det må ha sett ganske kritisk ut. Men på mirakuløs måte greide skipene å slippe ut av fellen, trolig ved hjelp av flomvann som førte dem utenom sperringene. Ut fra Snorres beretning er det vanskelig å si sikkert hvordan de egentlig unnslapp: Snorre hevder at mennene gravde en kanal for å slippe ut, men det virker heller tvilsomt. Uansett, etterpå gikk det gjetord om Olav for dette peket mot svenskene.

Suksess i Østersjøen

Flåten dro så til Gotland, datidens mest pulserende handelssenter. Her ble luksusvarer fra Russland omsatt, og her kom det inn mengder av arabisk sølv via de russiske elvene. Men ifølge Snorre var det ikke handel Olav hadde i tankene – hvorfor kjøpe, når man kan plyndre? Olav må ha satt en støkk i gotlendingene, for de tilbød å betale ham skatt mot å slippe plyndring. Olav tok imot tilbudet, som sikkert bestod av sølv, pelsverk og proviant.

Olav ble på Gotland over vinteren, og da våren kom, dro flåten over til øya Ösel utenfor Estland. Her også fikk Olav tilbud om betaling om han ikke plyndret. Men da øyboerne møtte opp, viste det seg at de kom med våpen i stedet for med sølv – trolig har de tenkt at de kunne lure unggutten og mennene hans i en felle. Men Olav og mennene var nok langt fra blåøyde, og møtte opp tungt bevæpnet. Det gikk derfor ikke helt som bøndene hadde tenkt seg: De ble nedkjempet av Olavs krigsvante karer, som så plyndret og brente Ösel som straff for sviket.

Toktene i Østersjøen hadde vart i nesten to år, og den første læretiden var over. Olav hadde oppnådd mye – gods og gull, og kanskje aller viktigst: ære og et navn det sto respekt av. Sett med våre dagers øyne virker dette underlig. Olav og hans menn var drapsmenn og regulære røvere. Men den gangen var kamp og slag framfor alt en arena der man kunne vise seg fram.

Olav satte nå kursen tilbake til Danmark. Her framførte sikkert skaldene kvad til hans ære, og det har vært mange som i lystig lag berettet om hvordan Olav hadde hevnet seg på svenskekongen og tatt skatt av gotlendingene.

Lottogevinst i England

Olav venn, Torkjell Høye, hadde utrustet en flåte og sto klar til å begi seg ut på tokt. Olav fikk lov til å bli med. I august 1009 slo de seg sammen med en annen stor dansk vikinghær her i England og satte i gang med plyndring.

I november slo de seg ned for vinteren ikke langt fra London. Planen var å innta byen for å få kontroll over Themsen. Den engelske kongen, Ethelred, fryktet at med dette ville vikingene dele riket hans i to, og han så ikke noe annet alternativ enn å utbetale sølv til vikingene. Og det dreide seg ikke om lommepenger: I april 1012 fikk Olav og Torkjell utbetalt utrolige 48 000 pund eller nesten 11,5 millioner sølvmynter for å la England være i fred. Vikingene må følt seg som lottovinnere med en slik sum, når en ku eller en slave antakelig kostet et par sølvmynter.

I kamp med muslimer

Olavs flåte reiste kort tid etter over til Bretagne, og her traff han irske vikinger som fortalte om store rikdommer lenger sør. Olav ble riktignok invitert til Rouen i Normandie av hertug Rikard, men takket pent for innbydelsen og sa han ville komme seinere. For han var langt fra mett på gull og ære, og satte seil for tokt i Spania og Middelhavet. På vei dit slo han seg sammen med irske vikinger og plyndret langs kysten av Akvitania i Frankrike.

Seinhøsten 1012 tok Olav og følget hans seg opp til Tui i Galicia. Her forlangte de fire kilo gull i løsepenger for ikke å ødelegge byen! For sikkerhets skyld tok de biskopen og hans familie til fange, og løsepengene ble betalt. Biskopen og familien hans slapp fri, men byen ble likevel ødelagt.

Det gikk mot vinter da Olav kom til Cádiz i det muslimske Al-Andalus. Her overvintret følget på halvøya i påvente av å seile gjennom Gibraltarstredet og inn i Middelhavet. Cádiz hadde en lun havn og var en kjent base for vikingene, hit hadde flåter kommet helt siden 844, da de første toktene til Spania tok til. Den lange halvøya er bare hektet til fastlandet via en tynn landtunge og er lett å forsvare. Hovedmålet til Olav var nok å drive handel i området. Galisiske fanger var også lette å selge som slaver til muslimene.

Her ved Cádiz var Olav i kamp med muslimene, kan Snorre fortelle. Den muslimske flåten var fryktet, og skipene var faktisk konstruert med vikingskipene som forbilde. Det har neppe vært snakk om noe større slag, men sammenstøtet kan ha skremt Olav nok til å oppgi planene om raid i Middelhavet.

Dåp med baktanke?

På Olavs tid sto fortsatt det kjempemessige fyrtårnet som ble kalt Herkulessøylen utenfor Cádiz. Sagaene forteller at Olav drømte at det kom en stor mann til ham mens han var her, og befalte ham å reise tilbake til Norge og kreve kongemakt.

Dette er nok sagaskriverens påhitt i ettertid, men et artig faktum er at på toppen av fyrtårnet tronet den gang en gigantisk mannsstatue med ansiktet vendt mot nordvest. Kan det tenkes at statuen faktisk har vært inspirasjonskilden for en virkelig drøm?

Uansett årsak, om det var frykt for muslimene eller et ”hellig kall”, ble kursen nå satt nordover igjen, og høsten 1013 kom Olav og Rane til Rouen, dit han tidligere var blitt invitert av hertug Rikard. Å la seg døpe var blitt nesten en nødvendig handling hvis man skulle få i stand avtaler med de kristne, og her i Rouen ble Olav døpt. Vi kan anta at hertugen selv sto fadder – det var i hvert fall tradisjonen at fyrsten sto fadder når vikinghøvdinger ble døpt.

Vi kjenner ikke Olavs motiver, men det er mulig at han tok den nye troen alvorlig. I tillegg var de største fyrstene han tjente hos eller sloss mot kristne, og han må også ha sett de politiske fordelene ved å bli knyttet til en religion som hadde så sterke tilhengere.

Et stunt det gikk gjetord om

Etter dåpen dro Olav tilbake til England og ble leiesoldat for Ethelred høsten 1013. Engelskmennene lokket med god lønn, og Olav syntes sikkert det var ærefullt å tjene en kristen fyrste. Han slo seg igjen sammen med Torkjell Høye, som også var Ethelreds mann. Mot seg hadde de danskekongen Svein Tjugeskjegg, som hadde erobret Nord-England og inntatt London. Svein døde brått 2. februar 1014, men sønnen Knut overtok kommandoen og holdt London.

Nøkkelen til å kontrollere byen og innlandet var brua over Themsen, og Ethelred og hans leiesoldater hadde uten hell prøvd å storme festningen som forsvarte brua. Det var da Olav, slik Snorre beretter om det, satte i gang en av sine største bedrifter. Beskyttet av et ”tak” av flettverk, tømmer og kvist tar Olavs skip seg inn under brua og får festet tau til stolpene den hviler på. Med rå muskelkraft blir skipene rodd i retning vekk fra brua – og så skjer det utrolige: Brua må gi etter for berserkkraften og styrter i elva.

Med veien åpen opp Themsen for Olavs og Torkjells flåte kunne de omringe danene, og vikingene i London kunne ikke annet enn å overgi seg.

Det var stadig kong Knut og danene som kontrollerte Nord-England, og Olav og Torkjell ledet Ethelreds hær mot dem. Etter at størstedelen av styrkene til Knut var nedkjempet, vendte han tilbake til Danmark.

Olav var bare 20 år gammel, men var blitt en av Ethelreds mest betrodde menn og en fryktet kriger. Men våren 1016 døde Ethelred, og Knut så muligheten til å prøve seg igjen i England. Olav deltok i noen fånyttes forsøk på å stanse Knuts erobring, men innså nok snart at overmakten ville bli for stor.

Det var kanskje på dette tidspunktet det slo Olav at tiden kunne være inne for å slå til i Norge. Eirik jarl var den mektigste mannen i hjemlandet på dette tidspunktet, og han hadde kommet til England for å hjelpe Knut. Med Eirik ute av landet og Knut opptatt i England ville Olav få nesten fritt spillerom i Norge.

Fra konge til flyktning

Olav greide det han satte seg fore da han reiste hjem i 1016. Han jaget Eiriks sønn Håkon jarl på flukt, og slo seinere på året Eirik jarl i et stort sjøslag ved Nesjar, og ble konge i Norge.

I nesten 12 år fikk Olav være konge. Han arbeidet for å styrke kongemakten og samlingen av riket, og bestemte at kristendommen skulle være den eneste tillatte religionen i landet. Men stadig sterkere konflikter med stormennene, som fikk økonomisk og militær støtte av kong Knut, førte til slutt til at han måtte rømme landet. I 1028 dro han østover, først til kong Anund Jakob i Sverige og deretter til storfyrst Jaroslav i Kiev. Der var han velkommen, for Olav og Jaroslav var gift med hver sin søster av Anund Jakob.

Kong Knut i Danmark satte nå Eiriks sønn, Håkon jarl, til å styre landet, men i 1029 druknet Håkon på vei til Norge. Da Olav fikk vite det, rustet han ut en styrke og ville prøve å gjenerobre makten. Knut hadde selv kommet til Norge og hadde etterlatt en hær i Viken. Olav måtte derfor gå inn i landet lenger nord, i Trøndelag. På Stiklestad ble han innhentet av en bondehær som stormennene hadde innkalt fra omlandet.

Skjebnetime på Stiklestad

På Stiklestad 29. juli 1030 visste Olav at det var Knut som hadde betalt stormennene for å vende ham ryggen i 1028. Han visste også at det var Knuts menn som egget de vel 5000 bøndene på sletta. Selv hadde Olav bare 1500 mann. Hans allierte Dag Ringsson med 1000 mann var forsinket. Men krigerne hans var profesjonelle, og han hadde selv valgt valplassen.

På Stiklestad fant han et høydedrag vel 10–15 meter høyere enn sletta nedenfor. Det var formet som en grunn hestesko, med en lengde på omkring 400 meter. Nord for Olavs stilling lå en stor myr som hindret angrep bakfra. På høyre flanke var det en ravine og mot sør lå Verdalselva. Bøndene hadde bare én mulighet: De måtte opp bakken og angripe rett forfra.

Foran sin egen fylking satte Olav en gruppe berserker og røvere som nylig hadde slått seg sammen med ham. De var utrente i linjekrig, men var motiverte og livsfarlige. På flankene sto svenskene fra Anund Jakob og den 15 år gamle halvbroren Harald Sigurdsson med mennene fra Oppland. I midten sto Olav med sin hird, og mennene fra Jaroslav.

Hvorfor tapte Olav?

Bondehæren angrep før Dag Ringsson kom fram, men Olav burde ikke hatt store problemer med å holde posisjonen til Dags styrker var klare. Så hva skjedde? For kort tid etter hadde bøndene seiret. Vi kan bare spekulere, men mest sannsynlig ble Olav offer for en vanlig krigslist.

Idet bondehæren angriper og slaget er i gang, er det ikke lenger mulig å gi ordre, kaos og støynivå hindrer det. Bare disiplin og erfaring gjør at en kriger vet når man skal holde og når man skal angripe. Trolig later bøndene som de trekker seg tilbake, og de utrente røverne fremst i Olavs fylking stormer etter i den tro at de har seieren innen rekkevidde. Når først noen angriper, følger flere gjerne etter, og snart er hele Olavs fylking i fullt firsprang ned bakken. Olav kan ikke annet enn å følge etter. Bondehæren har nå den mest fordelaktige posisjonen, og kan utnytte sitt overlegne antall. Olavs merke blir målet for bøndene, og han blir drept nederst i bakken, der hvor kirken står i dag.

I bondehæren deltok også profesjonelle krigere. Stormennene som ledet hæren, hadde sin hird i første rekke. Disse krigerne var fullt ut i stand til å lede bøndene i et lureangrep og være disiplinerte nok til å simulere en tilbaketrekning. Det må ha vært en avtalt strategi, ellers ville de risikere at bøndene flyktet på alvor.