Sola hadde stått opp klokka seks. Tre framstående polske krigere hadde gått fram til kongen og bedt om å få lede hæren i angrepet mot ridderne av Den tyske orden.

– Nei, svarte kongen, og avslørte strategien sin: – La dem vente der i den varme sola. La dem vente hele morgenen mens vi blir stående her i skyggen av trærne. Først når de er utmattet av hete og vannmangel, går vi til angrep.

Det skulle vise seg å være en klok avgjørelse.

Oppgjørets time

39 000 mann hadde stått oppmarsjert på den ene siden av sletta, soldater fra Polen og Litauen, sammen med russiske og tartariske hjelpetropper. På den andre siden ventet 27 000 riddere i Den tyske orden, med skjold prydet med et enkelt kors.

Det var den 15. juli 1410. De to hærene skulle utkjempe et skjebnesvangert slag, og det flate gresslandet mellom landsbyene Grünwald og Lodwigowo skulle farges rødt av blod.

Midt på dagen rykket de polsk-litauiske styrkene framover mot de tyske ridderne. Skjold og hjelmer glitret i sola. Slaget var i gang.

Slag hvert år

Året 1410 er risset inn for alltid i polsk historie, og slaget var så avgjørende at det blir gjenskapt hvert år:

Historieentusiaster utstyrer seg akkurat slik kamphanene var det i middelalderen, og innkapslet i rustninger og utstyrt med brede sverd, buer og skjold utkjemper de slaget på nytt.

Flere tusen mennesker samler seg 15. juli for å bivåne iscenesettelsen. Midt i larmen av smerteskrik, vrinskende hester og stål som støter mot stål, lever de seg tilbake til skjebnetimene denne lange dagen for seks hundre år siden.

Uklok invitasjon

Hva var grunnen til at disse enorme hærene barket sammen denne julidagen?

Ridderne i Den tyske orden var opphavelig invitert til kongeriket Polen to hundre år tidligere. Den polske hertugen Konrad Mazowiecki hadde i 1226 henvendt seg til Den tyske orden for å få hjelp i stadige kamper mot gjenstridige folk i Preussen. En invitasjon han skulle angre bittert på.

Prøysserne var ennå ikke kristnet, og dette gjorde det til en ”hellig” oppgave å kjempe mot dem. I tillegg kontrollerte de den viktige handelen med rav langs den baltiske kysten – slett ikke uinteressant for verken polakkene eller ridderne av Den tyske orden. Ridderne oppholdt seg i Palestina, men på hertugens anmodning kom de til Øst-Polen for å hjelpe ham. For seint skjønte Konrad at det var en gjøkunge han hadde invitert til redet.

Paven velsigner erobring

Ridderne av Den tyske orden hadde sin egen agenda. Siden prøysserne var hedenske, hadde paven gitt ridderne frie hender til å legge under seg territoriet deres – og hadde lovt at om ridderne lyktes, ville de automatisk få eiendomsrett til det ”nye” Preussen.

Dette var god nok grunn for de tyske ridderne til å ville utslette prøysserne nesten fullstendig. Ridderne herjet i rein terrorstil, drepte for fote, og de som beholdt livet, fikk forbud mot å gifte seg – det skulle ikke fødes flere prøyssiske barn. Rundt 1280 kontrollerte ridderne det meste av Preussen.

Flere århundrer seinere, da Preussen var et kjent navn i Europa, levde det – ironisk nok – knapt mennesker med opphavelig prøyssiske gener. Og det arkaiske prøyssiske språket døde langsomt ut …

Med korset høyt hevet

Den tyske orden var blitt den dominerende krigsmakten i området. Men suksessen mot prøysserne hadde gjort ridderne overmodige, og de ble fristet til å ta nok en større jafs – Øst-Polen sto for tur.

Ridderne trodde at den samme blodige taktikken ville fungere også her. Og akkurat som overfor prøysserne brukte de religionen til å rettferdiggjøre framstøtene – selv om polakkene selv var lojale kristne. Så da de tyske ridderne i 1308 marsjerte inn i Gdansk (tidligere Danzig) – den eneste havnemuligheten for polakkene – gjorde de det til tonene av ”Jesu Christo Salvator Mundi” (=”Jesus Kristus, verdens frelser”). Deretter drepte de størsteparten av de ti tusen polske innbyggerne.

Slik fortsatte ridderne med sin terrortaktikk gjennom det meste av 1300-tallet. De erobret by etter by i Øst-Polen, massakrerte den polske befolkningen og fikk tyskere til å bosette seg der i stedet.

Strategisk allianse

På slutten av 1300-tallet rettet ordenen sine angrep hovedsakelig mot Litauen, et hedensk område, akkurat som det prøyssiske hadde vært. Men ridderne trengte forsterkninger for å kjempe effektivt på alle frontene, og godt væpnede riddere fra Frankrike, England, Luxembourg, Østerrike, Ungarn og Nederlandene kom hvert år for å delta i ”litauiske korstog”. Selv om disse leiesoldatene aldri fikk bli fulle medlemmer av Den tyske orden, fikk de en ærefull tilknytning og kjempet side om side med ridderne.

Men ledende krefter i både Litauen og Polen skjønte nå at de måtte forene krefter for ikke å bli slukt av de erobringskåte ridderne. I 1385 gikk derfor storhertugen av Litauen, Vladislav Jagiello (1350–1434), inn i en union med det polske kongedømmet, befestet med ekteskap med den polske dronningen Jadwiga (1373–99). Rett før ekteskapsinngåelsen hadde Jagiello latt seg døpe og kunne bestige den polske tronen som kristen. Dermed var det ikke lenger like lett for ridderne å rettferdiggjøre ekspansjonen ut fra religion.

Krigserklæringen

Men ridderne ga ikke opp så lett, og i 1398 ble de kristne statene Polen og Litauen invadert. Polakker og litauere kunne foreløpig ikke gjøre annet enn å finne seg i inntrengningen, stadig underlegne som de var overfor de profesjonelle krigerne med korsmerket – ridderne framsto som uovervinnelige og hadde ikke vært beseiret siden de dukket opp på 1230-tallet.

Men i 1409 ble det opprør i et av de litauiske områdene som ridderne hadde lagt under seg, og kong Jagiello truet med å gripe kraftigere inn mot Den tyske orden. Dette fikk stormesteren i Den tyske orden, Ulrich von Jungingen, til å erklære krig mot Polen og Litauen 14. august 1409. Men etter noen trefninger ble partene enige om våpenhvile – den skulle vare til 24. juni 1410.

Mot oppgjørets time

Høsten brukte hærene til å forberede seg på slaget som måtte komme.

– Enten knuser vi korsridderne, ellers forsvinner vi både som individer og som nasjon, sa Jagiello.

Mens Den tyske orden samlet en ”hellig hær” fra Europas fjerneste avkroker, søkte Jagiello hjelp fra tartarer og russere. Alle visste at skjebneslaget nærmet seg.

Von Jungingen så imidlertid at motparten begynte å få et overtak i oppbyggingen av styrkene, og fikk utvidet våpenhvilen til å gjelde fram til 4. juli – det ville gi ham tid til å hente inn flere profesjonelle hjelpestyrker.

Men noen dager før våpenhvilen skulle gå ut, ble von Jungingen og styrkene hans overrasket av de polsk-litauiske styrkene. De hadde lagd en 600 meter lang pongtongbro over elva Vistula og gått inn i de tyske riddernes område. Von Jungingen hadde vurdert det som utenkelig at den ”primitive” fienden kunne greie et slikt ingeniørmessig mesterstykke.

De polsk-litauiske styrkene rykket nå raskt framover mot hovedkvarteret til ridderne, som lå i Marienburg. Von Jungingen måtte raskt samle den spredte hæren sin. 3. juli sto hærene rett i nærheten av hverandre.

Slaget

Armeen til Den tyske orden var en fremragende militærmaskin som talte to til tre tusen tungt bevæpnede og profesjonelle ryttere, antakelig den beste ryttertroppen i Europa. Armeen hadde en usedvanlig disiplin, gode hester, mye trening og lang erfaring. Den var også seiersvant, med to hundre år med krigstriumfer bak seg i Europa.

På den andre siden av sletta ventet en hær som hadde profesjonelle enheter, men som også i stor grad besto av utkommanderte bønder.

Det var også to ulike strategier som sto mot hverandre disse morgentimene 15. juli 1410. Jagiello var ikke først og fremst oppsatt på kamp, og hadde fremdeles et håp om å forhandle seg fram til en fredsavtale. Han ville ikke angripe først.

Von Jungingen ville ha en rask avgjørelse på slagmarken, og så det som taktisk best om fienden angrep først. Han holdt hæren i ro i de første timene. Men etter hvert ble utålmodigheten for sterk, og han sendte over utsendinger for å provosere fram første trekk fra fienden. Utsendingene fortalte kong Jagiello at han måtte komme ut på slagmarken og kjempe som en mann. Jagiello svarte at de snart skulle komme til å angre på fornærmelsene sine. Kort tid etter ga han signal om å angripe.

Den litauiske hertug Vytautas angrep den venstre flanken til Den tyske orden. Kavaleriet til von Jungingen svarte med motangrep på begge flanker.

Etter omtrent en times hard kamp begynte Vytautas å trekke styrkene sine tilbake mot noen myrlendte skogsområder. Antakelig var dette et fingert tilbaketog; en tilbaketrekningstaktikk Vytautas hadde lært fra tidligere kamper mot mongoler. Det tunge kavaleriet til ridderne satte i gang med å forfølge Vytautas og de lettere bevæpnede styrkene hans, noe som kan ha vært et fatalt feilgrep.

På selve slagfeltet foregikk det en intens kamp, der von Jungingen og styrkene hans begynte å få et overtak. Von Jungingen så også at den polske kongen var dårlig dekket, der han sto på en liten knaus for å følge slaget. Han sendte derfor ut en liten styrke som skulle drepe kongen eller få tatt ham til fange. Noen årvåkne soldater i den polsk-litauiske armeen så imidlertid hva som holdt på å skje, og fikk avskåret de tyske ridderne.

Men nå vendte troppene til Vytautas tilbake fra skogsområdet med full kraft. Von Jungingen svarte med å kaste inn et elitekorps han hadde holdt i reserve, men ble snart omringet og led store tap. Stolt og sta valgte von Jungingen selv å kjempe til siste slutt, men da han falt, var slaget i realiteten over, og resten av de tyske ridderne trakk seg raskt tilbake. Rundt 18 000 av dem lå da døde eller døende igjen på valplassen, mens ca. 14 000 var tatt til fange.

De som hadde flyktet, prøvde å forskanse seg et stykke unna bak en ring av vogner, men ringen ble raskt brutt, og de fleste av ridderne drept. De gjenlevende ble forfulgt helt til mørket senket seg.

Gjenskapingen

Kanskje fordi de underlegne vant slaget mot alle odds, eller kanskje fordi blodtørsten til Den tyske ordens krigere alltid har fascinert folk, har dette slaget – Grünwald for polakker, Tannenberg for tyskere – blitt svært populært å gjenskape. Hvert år siden 1999 har ”Samfunnet av polske riddere” organisert ”Slaget om Grünwald” 15. juli.

I selve slaget deltar mellom fem hundre og tusen mennesker, som deles inn i to grupper: ridderne i Den tyske orden, kledd i hvite kapper med sorte kors, og polsk-litauiske krigere, i alle slags farger og med de samme typer våpen som den gang.

Deltakerne bruker også manuskript der alt som blir sagt eller ropt, alle ordrer som blir gitt og manøvrer som blir foretatt, har rot i den virkelige historien. Bare antallet soldater er lavere.

Deltakerne kjemper med håndlagde våpen: stålsverd, ekte økser og buer, og de forsvarer seg med treskjold og stålhjelmer. Rustningene er nøyaktige kopier, og hver av dem har de samme våpenskjoldene som prydet slagmarken for seks hundre år siden.

Alt blir gjort for å gjøre scenene så realistiske som mulig. Ikke bare ser (og høres) slagmarken grufull ut, aktørene spiller rollene sine med omhu og glød, de ”dør” med en langtrukken gurgling og roper ut fornærmelser mot den andre siden.

Deltakerne kommer hovedsakelig fra Polen, selv om rekonstruksjonen også har begynt å tiltrekke seg historieelskere og romantikere fra hele Europa. Grupper fra Russland, England, Tsjekkia og Frankrike har alle kommet for å delta i kampen.

Og etterpå – når slaget er over og stormesteren ligger urørlig på slagmarken sammen med de slagne troppene sine? Da reiser deltakerne seg, børster av klær og rustninger, veksler håndtrykk og tar seg en drink.

Om bare alle slag kunne ha blitt utkjempet slik.