Tekst: Trond Rødsmoen

– Mitt første møte med vikingskipene på Bygdøy er en av mitt livs største museums-opplevelser, sier danske Rane Willerslev, direktør for Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo siden 1. oktober 2011. – Arkitekt Arnstein Arnebergs sakrale bygg som ramme rundt skipene fra hedensk tid er en genistrek, og jeg mener vi bør bevare dette.

Bevaring betyr likevel ikke at Vikingskipmuseet ikke trenger modernisering. Willerslev ser store muligheter, men irriterer seg over hvor mye oppmerksomhet vikingskipene får i debatten om nytt kulturhistorisk museum.

– Vikingskipene er en kulturskatt i verdensklasse, så unike at ”de selger seg selv”, men vi må ikke glemme at Norges kulturhistorie er mye mer enn det.

Mer enn et arkiv for fortiden
6. desember 2011 besluttet styret ved Universitetet i Oslo å oppheve et vedtak fra 2006, der universitetet forpliktet seg til å jobbe for en totalløsning for nytt kulturhistorisk museum i Bjørvika og for flytting av skipene dit om det lot seg gjøre. Og med denne avgjørelsen er det igjen helt åpent hva som vil bli den endelige løsningen. Det synes Willerslev er en bra start på hans nye jobb som direktør for museet.

– Nå kan jeg drive museum. Det er derfor jeg ble ansatt. Vi har fantastiske bygg, både her i sentrum og på Bygdøy, og det er disse vi skal fylle med nye spennende tilbud til publikum. Det er fint med store visjoner og byggerier, men faren med Bjørvika-fokuset er at alt annet blir liggende på vent. ”Alt” skal skje i det nye museet, uten at man har noen tidshorisont. Vil det ta ti år, tjue år? Og mens vi venter, stagnerer det museet vi har i dag.

Willerslev har store planer for dagens museum. Han ønsker å skape noe innovativt, i et museum han beskriver som ”utrolig foreldet”. En tverrfaglig gruppe skal bruke de neste 18 månedene på å finne ut hvordan museet skal bli mer relevant og levende.

– Museer skal ikke være arkiver over fortiden, men utstillingsplattformer for vitenskapen. Et museum skal generere de mest progressive tankene og forsøke å løse gåter gjennom å stille de spørsmålene folk opplever som relevante. De store, de grunnleggende og de naive spørsmålene. Hvorfor dør kulturer ut? Hvorfor tror mennesker i helt ulike kulturer på sjelen? Jeg vil at vi skal lage utstillinger som ikke bare viser fortiden, men som gjennom assosiasjon kan skape forbindelser mellom ulike deler av virkeligheten hvor vi ikke umiddelbart ser en sammenheng, sier Willerslev.

På flukt fra russisk mafia
For å løse gåtene trengs et levende samarbeid mellom museets ansatte og forskermiljøet ved Universitetet i Oslo. Formidling av all forskning som foregår, og som kan foregå, er viktig for Willerslev.

– Vitenskap er ikke tørt, det er kreativt. Forskere er i utgangspunktet kreative og ønsker å bryte grenser, og da er det viktig at resultatet av all denne kreativiteten når fram til publikum på en spennende måte.

Spennende er også Rane Willerslevs bakgrunn. Han ble sosialantropolog fordi han ville være eventyrer og oppdager. Og hvor var det eventyrlig? I Sibirs villmark. Sammen med tvillingbroren levde han sammen med jegerfolk i det som da var Sovjetunionen, og har til sammen tre år i felten bak seg. Han var seks måneder på flukt fra russisk pelsmafia, noe som resulterte i boka På flugt i Sibirien (2009). Han har vært professor i sosialantropologi ved University of Manchester og Århus Universitet. Og nå altså ansvarlig for en stor bit av norsk kulturhistorie.

– Vil du komme til å savne felten og forskningen?

– De første månedene i denne jobben har jeg hatt en slags identitetskrise. Jeg har tidligere vært en del av universitetsmiljøet, har drevet egen forskning og var i ferd med å bygge meg opp et navn internasjonalt. Som direktør vil det bli helt andre oppgaver, som administrator og utvikler. Men jeg tror jeg som leder må opprettholde en viss faglig produksjon for å kunne være en oppdatert inspirator.