I våre dager er vi etter hvert blitt vant til å forholde oss til maskiner som (noen ganger) er oss overlegne i mental kapasitet. Men på 1700-tallet var denslags svært uvanlig.

I 1769 var baron Wolfgang von Kempelen lite imponert over en illusjonist som opptrådte for hoffet til keiserinne Maria Theresia av Østerrike. Han påstod at han selv kunne levere langt mer fascinerende tidtrøyte.

Og året etter skulle det vise seg at von Kempelen ikke farte med løgn. Han dukket opp i selskap med "Tyrkeren", en selvlaget konstruksjon som snart skulle få hoffet til å miste både munn og mæle. "Tyrkeren" var en mekanisk figur i naturlig størrelse, og satt i en kasse som hadde et sjakkbrett på toppen.

Von Kempelen åpnet kassen og lot nysgjerrige inspisere innmaten. Den var full av urskiver og komplisert finmekanikk. Det var dette som drev "Tyrkeren", forklarte han. Og det "Tyrkeren" drev med var sjakk. Dette var med andre ord en mekanisk sjakkspiller, der mennesket kunne prøve krefter mot maskinen.

Etter at roboten hadde fått en utfordrer og spillet var igang, våknet mekanismen til liv. Figuren løftet den venstre armen og flyttet brikkene. Om "Tyrkeren" truet motstanderens dronning ville han nikke megetsigende to ganger. Om det var kongen han truet, ville han nikke tre ganger.

Man kunne sågar konversere med figuren – på tre forskjellige språk; engelsk, tysk og fransk! Roboten pekte ut svarene sine ved hjelp av et stavebrett.

Folk stilte seg i kø, og det ble snart åpenbart at "Tyrkeren" var en svært dreven sjakkspiller. Maskinen gikk fra seier til seier, og dro etterhvert på turné i Europa. Riktignok klarte Frankrikes beste sjakkspiller, Francois-André Philidor, å tukte den, men maskinen slo senere både Napoleon Bonaparte og Benjamin Franklin.

I 1804 gikk oppfinneren, von Kempelen, bort, mens "Tyrkeren" fortsatt var i full vigør. Sjakkroboten ble sågar utstyrt med en høyttaler, slik at den kunne meddele at motstanderen var satt i sjakk.

"Tyrkeren" fortsatte å imponere helt inntil maskinen ble ødelagt i en brann i 1854. Da hadde den hatt en karriere på 84 år. Kort tid etter sto sønnen til maskinens siste eier fram og avslørte hemmeligheten: Det satt en habil sjakkspiller inne i kassen.

Dette kom ikke nødvendigvis som noen stor overraskelse. Allerede på 1780-tallet hadde Joseph Friedrich Freiherr von Racknitz skrevet en beskrivelse av hvordan han trodde "Tyrkeren" var konstruert.

Når panelet ble fjernet for å vise fram mekanismen inni, var det alltid et hjørne operatøren kunne skjule seg i. Under spillets gang fulgte han utviklingen takket være en magnet i hver brikke, som tiltrakk seg en annen magnet under brettet. Operatøren styrte robotens venstre arm med en mekanisme som overførte trekkene han selv gjorde på et eget brett.

"Tyrkeren" var således en kombinasjon av ganske avansert mekanikk, velprøvde tryllekunststrategier og gode sjakk-kunnskaper.