Tekst: Trond Rødsmoen

- Nittifem prosent av filmen er historisk korrekt. Resten er diktning, sier Petter Skavlan.

Manusforfatteren til Norges desidert dyreste film, Kon-Tiki, har Hollywood som arbeidsplass store deler av året, men befinner seg nå på en bryggekant på Sørlandet.

I mer enn ti år har han vært involvert i produksjonen av spillefilmen om Thor Heyerdahl og hans verdensberømte ekspedisjon i 1947.

"Filmprosjektet som ikke ville dø," kaller han det med en porsjon ironi.

For det har vært en lang vei fra ideen ble født i 1996 og Heyerdahl omsider lot seg overtale til å selge filmrettighetene, og fram til den kommende verdenspremieren 24. august 2012.

Vant Heyerdahls tillit
Petter Skavlan ble hentet inn som manusforfatter i 2001. Da hadde en amerikaner og en engelskmann forsøkt seg før ham, uten å vinne Heyerdahls tillit.

Det gjorde derimot Skavlan, som rakk å bli godt kjent med vitenskapsmannen før han døde i 2002. Siden skrev han om manuset 20-30 ganger før det falt på plass.

- Jeg tror ikke det er mye man kan ta oss på hva gjelder framstillingen av selve ferden, men for dramaets skyld har vi tatt oss noen friheter. Denne filmen er ikke "based on the book by Thor Heyerdahl", som det gjerne heter. Jeg har lest kildene, men dette er et originalmanus skrevet ut av mitt eget hode. De som er opptatt av historie, er ofte veldig opptatt av detaljene. Men vi som skal lage et underholdende drama, er opptatt av å formidle the spirit, kjernen i menneskene og handlingene. Hvem var Thor Heyerdahl? Hva drev ham?

Måtte dikte opp konflikter
Kon-Tiki-ekspedisjonen ble så vidt nevnt i en notis da ferden begynte i Peru 28. april 1947, men fikk etter hvert stor oppmerksomhet i pressen verden over, mye takket være artikler Heyerdahl skrev underveis og sendte over radiosambandet til aviser som New York Times og Le Monde.

Den eventyrlige seilasen fenget i en krigstrett verden, og ble til en Oscarvinnende dokumentar fem år seinere.

Å forvandle den samme ferden til et drivende drama i 2012 har derimot bydd på utfordringer.

Problemet med Kon-Tiki-ekspedisjonen er at den var "for vellykket", ifølge Skavlan.

At seks mann begir seg av gårde på en flåte for å drive med havstrømmene i det veldige Stillehavet, er et vanvittig prosjekt, men det gikk omtrent som de planla. Ingen tvilte, ingen døde, det var få konflikter om bord, og de nådde dit de skulle.

- I dag vet vi hvordan det gikk, men den gang, da de la ut på flåten av balsatre, visste de ikke det. I filmen framhever vi det som fantes av konflikter og forsterker dem. Vi dikter opp en større grad av usikkerhet enn det de fem ga uttrykk for. Vi lar ekspedisjonens nestkommanderende, Herman Watzinger (Anders Baasmo Christensen), målbære denne tvilen og frykten. Han er den av deltakerne vi har endret mest, men det har også gitt ham en viktigere rolle.

Politisk korrekte valg
I dramatisering av historiske hendelser er det to vanlige grep: Det første er å korte ned tidsrommet, slik at hendelser som i virkeligheten kan ha skjedd over flere måneder, skjer i løpet av noen dager eller timer.

Grep nummer to er å "slå sammen" flere personer, å legge flere egenskaper inn i én og samme rollefigur, slik at det blir færre å forholde seg til og handlingen blir mer intens.

- Mye av jobben min som manusforfatter er å kjempe for å beholde scener jeg mener er spesielt viktige. Men det er mange hensyn å ta, ikke bare med tanke på hva som er "sannheten". Hvor mye vil en scene koste å lage? Vil den påvirke aldersgrensen for filmen? Hva er kulturelt akseptabelt i landene den skal vises i?

Skavlan illustrerer det siste med et eksempel fra ferden:

- Ekspedisjonen ble til tider fulgt av så mye hai at besetningen ikke fikk verken badet eller fisket. De bestemte seg for å "rense havet", noe som endte med massakreringen av elleve hai. Det var ikke bare grotesk, det var også tåpelig, for jo mer blod som rant ut i havet fra flåten, desto flere hai tiltrakk den seg. På film ville dette vært meningsløst og ulekkert, og absolutt ikke noe politisk korrekte amerikanere ville like å se. Derfor er det kun én hai som må bøte med livet i filmen.

Ville få unge til å stille spørsmål
Skavlan har også skrevet inn andre perioder i livet til Thor Heyerdahl (Pål Sverre Valheim Hagen), for å gjøre filmen til noe mer enn Kon-Tiki, til en film om vitenskapsmannen.

Som episoden fra barndommen da Thor holdt på å drukne, og bryllupsreisen til Fransk Polynesia i 1936, der han og hans første kone, Liv Coucheron Torp (Agnes Kittelsen), skulle "tilbake til naturen". Et opphold som nær tok livet av dem - og som sådde den første spiren til ideen om Kon-Tiki.

- Thor var ingen god pappa. Han bare dro når han kjente utferdstrangen. En gang brøt han opp på julaften. Det livet kostet ham to ekteskap. Samtidig var han nøktern. Han røykte ikke, han nøyde seg med én drink, han hadde enorm arbeidsdisiplin. Men akilleshælen hans var kvinnene. Han var en alfahann.

- Hva tror du Thor Heyerdahl ønsket å oppnå med filmen om seg selv?

- Thor sa en gang at han ønsket at filmen skulle inspirere unge mennesker til å utfordre autoriteter. Det var det han selv gjorde hele livet. Hvis noen sa at "det kan man ikke gjøre", svarte Thor alltid med "hvorfor ikke?". Det får vi fram i filmen. Jeg er sikker på at han ville blitt fornøyd med resultatet.