Tekst: Trond Rødsmoen

Da Kjersti Dybvig fikk vite at 22 jøder i Stavanger ble arrestert i 1942, og at bare to overlevde konsentrasjonsleirene, ville hun lese mer om dette.

Men det fantes knapt mer enn noen bisetninger om dem i den lokale okkupasjonshistorien. Hvorfor?

Spørsmålet fikk historikeren, journalisten og doktorgradsstudenten i språk- og historiebruk i Nordisk Holocaustlitteratur ved University College i London til å dykke ned i lokale arkiver.

Jakten resulterte i boka Jøder og politi i Stavanger. Glemselens bekvemmelige letthet. Med den viser hun at jødenes liv er skrevet ut av historien.

Letter på lokket
Boka er en skarp kritikk av vanlige stavangerfolks antisemittisme før og under krigen og seinere historikeres manglende vilje eller evne til å se eller skrive om dette.

- Jeg har fått nesten bare positive reaksjoner, spesielt fra eldre mennesker som var tenåringer eller barn under krigen: "Dette har vi ant, men det var ingen å spørre. Det er godt at det kommer fram nå," sier de. Det er som om boka har åpnet noe hos en generasjon som trenger å vite noe om et tema som lokalhistorisk har vært ikke-eksisterende i 70 år, sier Dybvig.

Visste de ikke bedre?
Å vise at folk visste. Og at de ikke gjorde noe. Det er kjernen i Dybvigs prosjekt.

Boka beskriver ikke bare enkeltskjebnene til disse 22 ofrene for Holocaust, men også gode nordmenns holdninger til jøder og til Hitler-Tyskland på 1930-tallet.

Her er nyhetsoppslag om den økende jødeforfølgelsen i Tyskland og leserinnlegg som oser av jødehat, eller som bekymrer seg for jødenes situasjon under Hitler, ikke på grunn av forfølgelsen, men på grunn av flyktningstrømmen som vil nå Norge.

Her er også beretninger om borgere som under krigen henvendte seg til bobestyrere med ønske om å få kjøpe deporterte jøders eiendeler for en billig penge.

- Det er tydelig at disse menneskene regnet med at jødene ikke kom til å trenge spisestuene og gardinene sine lenger, men spurte de seg aldri om hvor det ble av de tidligere eierne? undrer Dybvig.

Stigmatiserte jøder
Hvorfor gjorde så folk i Stavanger så lite for jødene? Dybvig tror svaret har sitt utspring i antijudaisme, altså kristendommens forhold til jødene og jødedom.

- Den stigmatiserte jødene voldsomt, de var fariseere, hyklere og mindre intelligente som fortsatt ventet på Messias. Gjennom historien har kristendommens reaksjon mot jødedommen vært en sentral faktor for antisemittismen, som igjen førte til at man tillot jødeforfølgelsen - med Holocaust som ytterste konsekvens. I Stavanger sto kristenfolket sterkt, og det er nok en viktig årsak til hvorfor jødearrestasjonene der skapte færre reaksjoner enn jødearrestasjoner i andre norske byer, mener Dybvig.

- Etter krigen fikk vi aldri et oppgjør om stavangerpolitiets rolle. Det som kunne bli sopt under teppet, ble det. I stedet fikk vi historier om hvordan jødene uten protester lot seg arrestere, som om det hele var noe skjebnebestemt, som en Guds straff.

Berører vårt selvbilde
Nordmenns fraskrivelse av ansvar for norske jøders skjebne under andre verdenskrig er ikke bare en måte å takle vår dårlige samvittighet på, men viser også at vi har et urealistisk selvbilde av godhet, ifølge Dybvig.

- Det er dette som er bokas aktualitet. Vi har ett ansikt vi viser på fest, og et annet som avslører helt andre holdninger. Det handler i dag ikke bare om innvandringsdebatt, men om vårt forhold til mennesker fra andre land som har bodd her lenge, som har norsk statsborgerskap, men som lever annerledes, med en annen religion. Det er en utbredt holdning at de godt kan være ulik oss, men ikke for ulike, sier Dybvik.

Hun tror at vi som nasjon vil være tjent med å se oss selv i et mer realistisk lys, ikke minst i forbindelse med saken mot Anders Behring Breivik.

- Jeg tviler ikke på at folks reaksjoner med rosetog og sang er ektefølt, men det er samtidig uttrykk for at vi vil vise at vi ikke er ham, at han ikke er et produkt av oss. Vi har et nasjonalt behov for å ta avstand fra ham, men samtidig vet vi at mange av holdningene hans er ganske utbredt blant vanlige nordmenn. På samme måte som vi etter krigen har hatt et nasjonalt behov for å ta avstand fra vår aktive og passive deltakelse i jødearrestasjonene.