– Det som overrasket meg mest, var å oppdage hvor omstridt dødsstraffen var allerede kort tid etter andre verdenskrig. Kravet om hevn var sterkt, men det var også motstanden mot henrettelsene, sier Asbjørn Jaklin, journalist i avisa Nordlys.

Han er aktuell med boka De dødsdømte, beretningen om de 25 nordmennene som faktisk fikk sine dødsdommer fullbyrdet under landssvikoppgjøret i årene 1945–48.

Ingen likhet for loven
Blant disse er Vidkun Quisling og Henry Rinnan de mest kjente, men hvem var de 23 andre? Hva slags bakgrunn hadde de, hvilke forbrytelser begikk de og hvorfor? Jaklins jakt på svar har resultert i en bok som ikke bare presenterer menneskeskjebnene, men som også gir et bilde av stemningen i landet de første årene etter krigen.

– Jeg ønsket å se disse rettssakene og dommene i et større perspektiv. Landet opplevde tre år med henrettelser. Endringen i rettspraksis i løpet av den korte tiden var stor. Det som ga dødsstraff like etter krigen, førte kanskje til noen års fengsel to år seinere. Det var derfor ingen likhet for loven.

Fryktet lynsjestemning
Etter krigen var det nødvendig med et oppgjør, og for regjeringen var det derfor ingen vei utenom dødsstraff. Dødsstraff i fredstid ble avskaffet i 1902, men den militære dødsstraffen var fortsatt gjeldende, og det var den man “forlenget” i 1945, selv om Norge ikke lenger var i krig.

Alle dødsdommene ble etter hvert et politisk problem, for det ble stadig mer omstridt å fullbyrde dem. Statsminister Einar Gerhardsen var prinsipielt imot dødsstraff, og har seinere fortalt at det verste man holdt på med i regjering i disse årene, var jobben med å vurdere hvert enkelt tilfelle: Hvem skulle skytes, og hvem skulle benådes?

Samtidig fryktet regjeringen at om man ikke gjennomførte noen av henrettelsene, og lot torturister og andre landssvikere slippe unna, ville det kunne føre til lynsjestemning i befolkningen.

Avisene holdt liv i hevnen
Men stemningen snudde. Tre år etter freden var et klart flertall imot dødsstraff, mens et tilsvarende flertall hadde vært for i 1945. Flere statsråder ønsket å benåde alle, man ville tilbake til et normalt samfunn. Blant kreftene som særlig holdt hevntanken levende, var faktisk store deler av norsk presse. “Det skal koste noe å forråde sitt land”, het det. Avisa Nordlys foreslo for eksempel at alle landssvikere skulle bære armbind.

– Media bidro utvilsomt til et hardt klima i disse årene, men de speilet også folkeopinionen. Man må gå tilbake til stemningen like etter frigjøringen, etter fem års okkupasjon, for å forstå dette behovet for hevn.

Kan vi i dag lære noe av prosessene fra den gang?

– Vi kan lære noe av hvordan Norge taklet overgangen fra krig og okkupasjon til fred og demokrati. Selv for et land med lange humanistiske tradisjoner var det et behov for hevn, noe som er en aktuell problemstilling i mange land i dag, som opplever frihet etter lang tids undertrykkelse. Samtidig viser oppgjøret i Norge hvor raskt dette behovet for hevn ga seg.

I Levende Historie nr. 8-2011 kan du lese et utdrag fra boka De dødsdømte.