Økonomien gikk så det suste i Europa på 1500-tallet. Industri og byer vokste. Et umettelig behov for trelast førte til at skogene rundt storbyene ble rasert. Tømmeret trengtes til hus, bruer, diker, gruver og skip, men europeerne måtte stadig lenger av gårde for å finne skog.

I Norge var det skog nok. Vi hadde isfrie havner og veien over Nordsjøen var kort. Den nye oppgangssaga gjorde det mulig for kystbønder med tilgang til fosser og stryk å masseprodusere bord og bjelker ved hjelp av vannkraft. Den største kunden var Nederlandene, som den gang var en union av flere provinser. Mens eika gikk til å bygge skip, ble furu og gran brukt til hus – og til pæler under husene.

I Nederland består jorda av torv og leire, så bygningene må reises på pæler som bankes ned til fast grunn på tolv meters dyp. Spesielt gikk det mye tømmer til Amsterdam. I boka Nederland og Norge 1625-1650 forteller historikeren Johan Schreiner (1903–67) at i ”Amsterdam hviler hver bygning på dusinvis av kraftige tømmerstokker som ble hamret ned i gjørme og sand”. Bare rådhuset på Damplassen er bygd på 13 659 pæler!

Også dikene langs kysten ble lagd med bjelker fra Norge. Og nord i landet ble veiene brolagt med norske sagbord. I 1610 skrev Venezias ambassadør til Nederland at 500 skuter hentet trelast i Norge to ganger hvert år. 30 år seinere anslo rederne i Amsterdam at skipene årlig gjorde 1400 turer til Norge og seilte hjem 210 000 kommerslester, eller over en million kubikk, med tømmer. Mesteparten kom fra Oslofjorden, Sørlandskysten og Vestlandet, der skogen nesten ble utryddet.

I starten handlet skipperne direkte med bøndene. Vanligvis ble tømmeret betalt med riksdaler, men det kunne ofte bli byttet mot varer. Mange klaget på at skipperne takserte sine egne varer for høyt, men tuskhandelen dekte et stort behov i husholdningen. Nederlenderne kom med krydder, frukt, ost og øl, mjød, tobakk, sild og salt, tøy, silke, filthatter og sko, luer, tauverk, jerngryter og pepperkaker. Hjem igjen hadde de ikke bare tømmer med, men også norske produkter som kjøtt, smør, tran, kuhuder og geiteskinn, talg, spekelaks og strømper.

Etter at London ble ødelagt av brann i 1666, overtok Storbritannia som den største trelastkunden. Da var også handelen kommet i mer kontrollerte former, etter påbud fra kong Kristian 5.