Om hvordan nordmenn bidro til en av Afrikas verste tragedier.

I januar 1901 stevner det belgiske skipet “Anversville” ut fra Antwerpen med kurs for Kongo. Om bord er den unge norske løytnanten Christopher Lundh, som har vervet seg til tjeneste som offiser. Han kan ikke unngå å legge merke til de arrete, brutale ansiktene til veterankollegene han reiser sammen med.

Mellom 1870 og 1914 ble det enorme afrikanske kontinentet delt opp og kolonisert av fem europeiske stater og én mann, kong Leopold 2. (1835–1909) av Belgia. Fra 1885 til 1908 styrte Leopold Den uavhengige Kongostaten som sin private eiendom. Hans mål var å berike seg på elfenben og gummi. Virkemidlene han brukte, var å presse afrikanerne til slavearbeid ved gisseltaking, pisking og drap. Ingen annen koloni kan oppvise en så skrikende kontrast mellom høystemt filantropisk retorikk og brutal virkelighet.

Produkt av sin tid

Kongo er over sytti ganger større enn Belgia, og kong Leopolds utbytting av dette enorme området ville vært umulig uten en stor gruppe vervede utlendinger, blant dem flere hundre nordmenn. Forfatter Bjørn Godøys nysgjerrighet ble vakt da han kom over et gammelt filmklipp av norske offiserer som mottok veteranmedaljen for lang og tro tjeneste i Kongo. Hvilken rolle spilte de nordmennene i kong Leopolds terrorregime? Var de representative for norske holdninger til imperialismen? Hvordan stilte norske myndigheter seg til vervingen?

Solskinn og død etterlater ingen tvil om at de fleste kongofarerne var lojale og pliktoppfyllende tjenestemenn, integrert i systemet. Norske offiserer drepte kongolesere for å øke Leopolds og egen profitt. Men Godøy lar samtidig deres rapporter, dagbøker og brev formidle at de var produkt av datidas ideologiske forutsetninger. Europeernes rasisme avhumaniserte mennesker med en annen hudfarge, og boka viser at dette under bestemte forhold kan føre til de verste grusomheter. Det er en grundig og nyansert bok, som forklarer uten å unnskylde.

Norge støttet kong Leopolds prosjekt
18. november 1908 møtte Christopher Lundh på slottet i Kristiania for å motta kongens fortjenestemedalje i sølv for sin tjeneste i Kongo. Hans livs stolteste øyeblikk føyde seg inn i et mønster. Det offisielle Norge så med velvilje på kong Leopolds prosjekt.

Forsvarsdepartementet la ingen hindringer i veien for norske vernepliktige offiserer som vervet seg, og flere av kongofarerne reiste ut med anbefalinger fra norske politikere og embetsmenn.

Vi har vent oss til å se på Norge som en humaniserende og demokratiserende kraft i verden. I Solskinn og død viser Godøy oss at det ikke alltid har vært slik.