I 1940, tjue år gammel, dro Sverre Bergh til Dresden for å studere til ingeniør. Han ønsket å bidra til de alliertes seier over Nazi-Tyskland, og utførte en rekke spionoppdrag i Tyskland for den britiske etterretningen og var en del av den norske motstandsbevegelsen XU.

Vi snakker her om spionmål av det saftige slaget; atomvåpenprogrammet, utviklingen av rakettene V1 og V2, hemmelige ubåtprototyper osv. Når vi også vet at han holdt sine bedrifter hemmelige helt til sine siste år, er bordet dekket for en spionthriller utenom det vanlige.

Og det som slår leseren, er at det nesten er for godt til å være sant. Kunne man virkelig bare spasere rundt i Nazi-Tyskland og spionere under nesen til Gestapo, bevæpnet med ikke annet enn en arisk profil og ungdommelig vågemot?

Sverres beretning er nøktern og konkret, ikke mye lidenskap, nesten ingen beskrivelser av redsel, frykt eller spenning, bare: så gjorde jeg det og så det, og så dro jeg dit ... alt for fedrelandet. Sverre sjekker damer og kaster dem når oppdraget er utført, i ren James Bond-stil. Han lurer fulle tyske offiserer til å røpe statshemmeligheter. Han overlever terrorbombingen av Dresden i 1945, og redder flere liv gjennom sin sinnsro og sitt kalde intellekt. Det er bare å gi seg over.

Særlig kjent med Sverre blir vi dessverre ikke, det ble veldig få, ser det ut til. Med base i USA lever han etter krigen et omflakkende og urolig liv – kanskje det er prisen for et øyeblikks storhet?