Djengis Khans kamp for verdens største rike

På slutten av 1100-tallet, i den perioden vi i europeisk historie kaller høymiddelalderen, dukket mongolene opp på den verdenshistoriske scenen. Krigerske og hardføre, bevæpnet med den kraftige mongolske buen og ridende på små raggete hester feide de inn fra Sentral-Asias stepper med uimotståelig kraft. Under sin hersker Djengis Khan og hans sønner og sønnesønner erobret de det største riket verden noen gang har sett.

I sin største utstrekning strakte Mongolriket seg fra Mandsjuria i øst til Ungarn i vest, og fra Bajkalsjøen i nord til Stillehavet i sør. Det dekket et område på over 35 millioner kvadratkilometer og omfattet mer enn 100 millioner mennesker. Hvordan kunne fattige stammer fra den mongolske høysletten skape et slikt enormt rike?

Historien om mongolenes ekspansjon er historien om en gigantisk konflikt mellom nomader som levde av fedrift, og fastboende jordbrukere og byboere. I denne konflikten hadde nomadene, da de først klarte å samle seg under en felles ledelse, større militær slagkraft enn jordbrukerne. Nomadene var herdet av et barskere liv under hardere naturvilkår. De mønstret et større krigsoppbud i forhold til befolkningsgrunnlaget fordi hver voksen mann var soldat. Ikke minst var de overlegent mer mobile enn de fastboende. Nomadene beveget seg hurtig til hest overalt hvor det fantes beite for dyreflokkene, mens jordbrukerne måtte beskytte og vedlikeholde kompliserte vanningssystemer og så og høste etter årstidenes gang.

Ulven fra steppene av den engelske forfatteren Conn Iggulden er den første boken i en episk serie på fem bind om Djengis Khan og hans etterkommere. Iggulden har støttet seg på en engelsk versjon av Mongolenes hemmelige historie, en gammel krønike gjenoppdaget i kinesisk oversettelse på 1800-tallet.

Djengis Khan ble født en gang i 1160-årene. Hans opprinnelige navn var Temüdsjin, og han var sønn av Jesügei, ulveklanens høvding. Da Temüdsjin var 12 år gammel, ble hans far lokket i bakhold og drept av tatarene. Temüdsjin, hans mor og hans brødre ble utstøtt av stammen av den nye høvdingen. Sjansene for at de skulle overleve den mongolske vinteren, var uhyre små, men de klarte seg, takket være seighet, samhold og hensynsløshet. Etter hvert samlet Temüdsjin et krigerfølge av andre utstøtte og stammeløse. Det vokste frem hos ham en visjon om å samle alle mongolene, slik at naboriket i sør ikke lenger skulle kunne svekke dem ved å sette dem opp mot hverandre. Denne første boken dekker altså Temüdsjins oppvekst og tidlige manndomsår og beskriver hvordan han påbegynte samlingen av stammene i det mongolske kjerneområdet.

Iggulden maner frem en brutal og nådeløs verden der den sterkestes rett gjelder. Han tvinger leseren til å solidarisere seg med personer som lever etter normer og verdier som virker frastøtende på oss. Dyptpløyende karaktertegning er ikke hans sterke side, men han klarer å gi en troverdig skildring av hvordan Temüdsjins erfaringer med å være utstøtt må ha formet hans evne til å tenke utover klan- og stammesamfunnets begrensninger. Dette er rendyrket handlingsdrevet spenningslitteratur, uten dødpunkter. Det er side etter side med krig og intriger og plyndringstokter, men samtidig et interessant tidsbilde av steppenomadenes barske liv på “gresshavet”.

Ved bokens slutt står Temüdsjin og stammene han har samlet under seg, på spranget til ekspansjon utover fra det mongolske steppelandet. Sluttscenen utspiller seg foran de høye steinmurene til en av Jin-rikets grensefestninger. Kina vil bli mongolenes neste erobringsmål, men for å lese om det må man gi seg i kast med neste bok i serien.