Rolf Hobsons krigsstudie spenner vidt - fra religionskriger på 1500- og 1600-tallet til kampen for et europeisk hegemoni på 1900-tallet med ”den totale krig” som middel.

I 1600- og 1700-tallets maktbalanseperspektiv var fremveksten av en stat avgjørende for å mobilisere nødvendige ressurser til den tids kriger. Maktbalansen som ble opprettet etter freden i Westfalen i 1648, kunne bestå til Frankrike lyktes i å mobilisere hele nasjonen for krigen, muliggjort ved innføring av allmenn verneplikt 23. august 1793. Gjennom dette lar Hobson oss forstå betingelsene for Napoleons suksess og hegemoni i Europa.

Hvis det er seierherrene som skriver historien, må også studier av militær historie være viktig. Dersom teknologiske nyvinninger som rifling av geværløp, bruk av nye fartøyer i sjøkrigen eller bruk av ny infrastruktur (jernbanene) er avgjørende for krigers utfall, vil konsekvensene for nasjoner og historien generelt bli store. Kanskje blir Hobsons ønske om også å si noe om samfunnsendringer og statssystem noe ambisiøst, men analysene fungerer godt når det gjelder Hitlers regime og dyrkingen av den totale krig.

Hobson forutsetter at leseren har godt kjennskap til europeisk historie de siste fem hundre år, men med sentrale teoretikere som Machiavelli, Clausewitz og Liddell Hart på laget, gir hans studier verdifull innsikt i de faktorer som i siste instans kan være avgjørende for slag og kriger.