Man kan trygt fastslå at den danske historikeren Kurt Villads Jensens skildring av korstogstiden ikke akkurat fortaper seg i ekstatisk religiøs blodtåke. Stilen er knapp og til tider nesten pedantisk nøktern.

Selv skildringen av slaget ved Hattin i 1187 – et av korstogstidens mest skjebnesvangre slag der mer enn 20 000 av Vestens ypperste riddere og fotsoldater ble utslettet i et inferno av blod og ulidelig hete – forblir like knusktørr som landskapet katastrofen utspiller seg i.

Men det framstillingen taper i episk fortellerglede og medrivende detaljskildring, vinner forfatteren i sitt suverene fugleperspektiv og analytiske falkeblikk. Det er spesielt hans felttog mot enkelte vel etablerte ”sannheter” om korstogstiden som påkaller interesse, ved å sette den dagsaktuelle konfrontasjonen mellom øst og vest, muslimer og kristne, inn i en større historisk sammenheng.

Middelalderkirkens rettferdiggjøring av korstogene som hellig krig blir ofte avfeid som ”primitiv” og irrelevant for moderne samfunn. Dette er helt feil, slår forfatteren fast. Siden Golfkrigen i 1991 har militærteoretikere diskutert hvilke kriterier som kjennetegner den rettferdige krig, og begrunnelsen i dag er til forveksling lik de kriteriene den katolske kirken og dens teologer, fra Augustin til Thomas Aquinas, utviklet i middelalderen: Formålet er å tvinge det onde til å gjøre det gode, den rette autoritet må stå bak, og alle kriger må være forsvarskriger. Siden korstogstiden har det ikke skjedd noe nytt og avgjørende i Vestens oppfatning av krig.

Det er også et interessant faktum at middelalderkirkens lære om rettferdig krig og islamistiske tolkninger av jihad ligner hverandre til forveksling. Ironisk nok er det også mer enn sannsynlig at det var korstogstidens teser om rettferdig krig som gav støtet til og inspirerte utviklingen av Koranens jihad-begrep som væpnet kamp mot de vantro.

Villads Jensen legger også uredd hodet på blokken ved å polemisere mot en annen uhyre seiglivet og populær forestilling, nemlig ideen om den permanente konfrontasjon mellom kulturene. Forfatteren hevder med styrke at denne forestillingen er mer en myte enn virkelighet, framsatt av personer med en egen evne til forenkling, fra middelalderens fanatiske korstogspredikanter til vår egen tids premissleverandører som statsviteren Samuel Huntington og terroristlederen Osama bin Laden. Det er et faktum at både kristne og muslimer har ført flere kriger innbyrdes enn mot hverandre. En ikke ubetydelig del av korstogene var rettet mot kristne med avvikende tro, som katarene og husittene. En kan heller ikke unnlate å nevne det famøse ”kremmerkorstoget” i 1204, som utartet til regelrett plyndring av den ortodokse kirkes hovedsete Konstantinopel og la det østromerske riket åpent for muslimsk erobring.

Det verste ved Huntingtons psevdovitenskapelige og forenklede ideer, hevder Villads Jensen, er at de er så enkle at de kan overtas direkte av politiske beslutningstakere og således bli selvoppfyllende. Og da er vi vel i gang igjen?