Boken inneholder et vell av faktaopplysninger – alle revolusjonens og motkreftenes kjente og for meg mindre kjente navn myldrer forbi. Om de ”svenskene” som skildres med ulike nøkkelroller fortjener den plass de får, kan sikkert diskuteres. Hvorfor den svenske ambassadørens frue Madame de Staël med sine mange elskere og barn kom til å spille den rolle hun gjorde, syns jeg er like uklart som hva de ulike klubbene og politiske sjatteringene stod for – jakobinere, girondinere, sansculotter etc.

At det er venstre- og høyresider som bølger fram og tilbake skjønner man, men ikke konkret hva som skilte de ulike politiske programmene fra hverandre, selv om boken gjør det tydelig at religionen og den katolske kirken er et viktig angrepsmål. Leseren savner en dypere analyse av selve det filosofiske og politiske tankegodset som lå til grunn for de ulike maktskiftene.

Man får også et inntrykk av at det var stort sett i Paris det hele utspant seg, og krigene mot Preussen og Østerrike og utallige borgerkriger skildres mer perifert. Det mest bestående inntrykket av boken er faktisk det bilde av ro og orden som også eksisterer sammen med revolusjonens kaos og de stadige forandringene, og at Frankrike som nasjon til tross for de indre omveltningene og alle de ytre fiendene består som nasjon og svinger seg opp som stormakt etterpå med Napoleon i front.