Meld deg på vårt
Nyhetsbrev
På denne dag
1967 innførte Sverige høyrekjøring
| Følg Levende Historie i sosiale medier: | |||||
|
|
||||
Siste reis?
Våre stolte vikingskip er gamle og skrøpelige og må holde til på aldershjem. Men hvor bør hjemmet ligge?
Osebergskipet hviler i dag på Vikingskipshuset på Bygdøy. Foto UKM
Det monumentet som for mange nordmenn er selve symbolet på nasjonens stolte fortid, er blitt gjenstand for opphetede diskusjoner. Skal Gokstadskipet og Osebergskipet flyttes fra museet på Bygdøy i Oslos vestlige utkant til et nytt, moderne museum i hovedstaden – eller skal de rett og slett føres tilbake til Vestfold, der de sist hadde vann under kjølen?
Kulturskatter i trengsel
En andektig stemning møter de omkring 450 000 årlige besøkende i Vikingskipshuset – skolebarn og turister om hverandre. Museet likner mest en kirkebygning og stemmer den besøkende til andakt.
|
|
| Riksantikvar Nils Marstein (til venstre) er opptatt av den arkitektoniske helheten vikingskipene inngår i nå. Professor Arne Emil Christensen, mangeårig vitenskapelig ansvarlig for skipene, mener at det er hasardiøst å flytte dem. Foto: Tomas Alf Larsen |
Men den opphøyde stemningen brytes fort av ekkoet av guidenes foredrag på diverse språk. Lyden kastes rundt mellom murveggene og medvirker sammen med den store mengden besøkende til at opplevelsen av kulturskattene foregår i trengsel og uro.
Et tidssvarende museum som gir mulighet for en nåtidig formidlingsform, må til, mener UKM – Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo – som Vikingskipshuset hører under. Derfor arbeider ledelsen ved UKM nå med planer om et nytt, stort museum på historisk grunn i det eldste Oslo; Sørenga i det sentrale utbyggingsområdet ved Bjørvika. Museet kan dermed også få samlet Oldsaksamlingen, Etnografisk samling og Antikksamlingen med flere på ett sted. Av hensyn til museumsstyrets behandling av saken i disse dager ønsker direktøren for UKM, Egil Mikkelsen, ikke å uttale seg nå.
Aldri risikofritt
Diskusjonen om den rette håndteringen av vikingskipene har gått i flere tiår, og ønskene og løsningsmodellene forgreiner seg i mange retninger. Men i bunnen av hele diskusjonen ligger et praktisk spørsmål: Tåler skipene overhodet å flyttes?
– Det vil vi aldri få vite med sikkerhet, sier professor emeritus Arne Emil Christensen, som var vitenskapelig ansvarlig for vikingskipene fram til 2003. På grunn av skipenes konserveringstilstand har han sammen med en rekke arkeologer og konservatorer fra inn- og utland advart inntrengende mot å flytte på skipene.
– Vikingskipene er unike og kan ikke erstattes hvis noe går galt, advarer Christensen. – Skipene kan flyttes, alt kan gjøres. Vi kan sende folk til Månen og ting til Mars. Men skipene kan ikke flyttes uten risiko!
Legene strides om pasientens tilstand
I mars 2006 lagde Det Norske Veritas en rapport om bevaringstilstanden. Den ble bestilt av Kulturhistorisk museum og er med på å danne grunnlag for beslutningen om hvorvidt vikingskipene kan flyttes til et nytt museum på Sørenga i Oslo.
Fylkesordfører i Vestfold, Tove Lisbeth Vasvik, brenner for å få skipene flyttet hundre kilometer tilbake til Vestfold, og mener rapporten gir henne et godt kort på hånden.
– Jeg synes det er veldig gledelig at det nå er utarbeidet en ny tilstandsrapport som sier at tilstanden er bedre for skipene enn man tidligere fryktet, og at det går an å flytte dem.
Men Arne Emil Christensen slår tilbake:
– Rapporten dreier seg bare om Osebergskipet – ikke om de to andre, Gokstadskipet og Tuneskipet. Og under alle omstendigheter kan vi aldri få absolutt sikkerhet for at de kan flyttes, understreker han igjen, og utbryter:
|
|
| Tove Lisbeth Vasvik, fylkesordfører i Vestfold, vil ha skipene tilbake til Vestfold. Her står hun ved en kopi av en stavn fra vikingskip, plassert ved Fylkesmuseet i Tønsberg. Foto: Kim Hjardar |
– Jeg er ganske sjokkert over at ledelsen på et museum, som har som sin viktigste oppgave å bevare, overhodet kan tenke på å ta den risikoen!
Egil Mikkelsen er direktør for Kulturhistorisk museum og balanserer på knivseggen mellom de to synspunktene. Etter at Veritas-rapporten ble offentliggjort i mars 2006, uttalte han til Sandefjords Blad at skipene godt kan tåle å bli flyttet de få kilometerne fra Bygdøy til et nytt museum i Oslo, men absolutt ikke den lengre strekningen til Vestfold.
Børs og katedral
Vikingskipene er en publikumsmagnet, og Vikingskipshuset bidrar med større inntekter til UKM enn noen annen enhet. Arne Emil Christensen peker på de enorme beløpene som må til for nedpakking og flytting av skipene:
– Oppå dette kan man så legge de tapte inntektene fra utstillingen i en periode på flere år. Disse økonomiske konsekvensene er ikke behandlet i rapporten fra Det Norske Veritas – det er en rent teknisk rapport, forteller han.
Vestfold var vikingsentrum
Og her flytter diskusjonen seg over til neste front på slagmarken: Hvor hører vikingskipene egentlig mest hjemme? Tove Lisbeth Vasvik er ikke i tvil:
– De skal selvfølgelig tilbake til Vestfold! Skipene ble eid, brukt og gravlagt i Vestfold – de har hele historien sin der. De små hundre årene som har gått siden de kom til Oslo, er bare en parentes i denne
sammenhengen. Det er kulturminner fra før nasjonalstaten Norge ble etablert for første gang – altså før Norge ble samlet. Og hvis det var noe i nærheten av en sentralmakt den gangen, så fant vi den etter all sannsynlighet i Vestfold.
Arne Emil Christensen er slett ikke enig:
– Man skal ikke ødelegge minnesmerker, slik man vil gjøre det ved en flytting. I 1904, da Osebergfunnet ble gravd ut, var det jo året før vi sa opp unionen med Sverige. For en ny nasjon har det vært viktig å ha noen samlende nasjonale symboler. Og det å bygge et museum for skipene var et stort løft med patriotrisk begeistring og med en helt klar vilje til å bygge et monument for nasjonen.
Vasvik ser spørsmålet fra et 2006-synspunkt:
– Det er ikke en aktuell problemstilling lenger. Nasjonen er bygd opp!
Norsk eller vestfoldsk?
Selv om nasjonen Norge er en kjensgjerning, framstår regionene minst like tydelig når Tove Lisbeth Vasvik kaster enda et argument inn i slaget:
– Vårt krav om å få Osebergskipet og Gokstadskipet tilbake til Vestfold, der de ble funnet, er helt i tråd med internasjonal kulturpolitikk, slik den er formulert av UNESCO. Den beskriver nemlig hvordan kulturgjenstander skal returneres til sitt opprinnelige miljø.
Riksantikvar Nils Marstein forstår at det er et argument som kan framføres i en politisk debatt, men sier at konvensjonen er myntet på problemstillinger i en annen skala:
– Det er å trekke UNESCO-konvensjonen for langt, dersom en region i Norge påberoper seg den. Vi er fortsatt én nasjon Norge, og der finnes ikke noe i konvensjonen som sier at den går inn og rører ved statspartens interesser, understreker Nils Marstein, som selv er aktiv i UNESCO. Han fortsetter:
– Vi tenker i for små enheter når vi tror vi kan overføre vår bruk av regioner til den måten verden utenfor Norge bruker begrepet på. I europeisk sammenheng snakker man om en region som kan bestå av områder fra flere land, for eksempel om regionen Nordkalotten. Ikke om 1/5 eller 1/19 av Norge.
Vikingskipshuset er også et klenodium
Likevel kan de knapt hundre årene skipene har oppholdt seg i nasjonen Norges hovedstad, kanskje bli avgjørende for om turistene fortsatt skal oppsøke mausoleet på Bygdøy når de vil oppleve de stolte skipene. Riksantikvaren kan nemlig også ha noe å si.
Mens fylkesordføreren og professoren tydelig brenner for hver sin sak, finner vi en forsiktigere embetsmannsbetraktning når riksantikvar Nils Marstein går inn i saken:
– Vi har ikke noen myndighet over skipene – den er det bare museet som har, forklarer Marstein, men fortsetter: – Vikingskipshuset, derimot, er et interessant fredningsobjekt. Det er tegnet av den kjente arkitekten Arnstein Arneberg, som har lagd et anlegg med stor bevaringsverdi, bygd spesielt for vikingskipene.
Og her i Marsteins siste formulering, ”bygd spesielt for vikingskipene”, ligger kanskje nøkkelen til at også riksantikvaren får en rolle å spille i føljetongen om hvor vikingskipene skal kaste anker. For riksantikvaren forklarer videre:
– Hvis det er noe som er ment som en stor arkitektonisk helhet, skal vi legge det til grunn for vår vurdering. Og det er jo ingen tvil om at skipene var en vesentlig del av konseptet rundt vikingskipsmuseet. Formelt er det altså hjemmel i loven for fredning av huset med innhold. Det har skjedd før at vi har gått inn og fredet en bygning med det som i loven heter ”fast inventar” og ”større løst inventar”.
Før noen av partene kan prøve å ta riksantikvaren til inntekt for sitt eget synspunkt, understreker Nils Marstein likevel:
– Vi er ikke interessert i å bruke dette i en debatt om hvor skipene skal være. Vi vil ta et selvstendig standpunkt i forhold til de verdiene som er knyttet til Vikingskipsmuseet. Vi har ikke gått i dybden på spørsmålet om sammenhengen mellom huset og skipene ennå. Men en rapport som konkluderer med at skipene kan flyttes, gjør det aktuelt å ta diskusjonen nokså snart.
Vinneren er ikke kåret
Skipene kløyvde sist bølgene før det eksisterte et Norge. I dag ligger de som del av et monument som markerer det unge, gjenfødte Norge. Og man kan nok påstå at de tilhører kremen av verdens arkeologiske skatter.
Er de så å regne som lokale, globale eller nasjonale skatter? Eller kanskje alt på en gang? Hvem tilbyr da skipene den rette rammen for framtiden: Vikingætlingene i Vestfold? Nasjonalmonumentets voktere på Bygdøy? Eller de som drømmer om et internasjonalt museum i Bjørvika?
Holmgangen er langt fra avsluttet.
Vil du vite mer?
fra 4. oktober
Tidligere numre
Kjøp tidligere numre av Levende Historie enkeltvis eller som årganger.
Redaksjon: tlf 22 59 90 00,
e-post
redaksjonen@levendehistorie.no
Abonnementservice: tlf (+47) 67 11 38 18,
e-post
historie@dbpartner.no
Annonsehenvendelser: tlf 22 59 90 00,
e-post
ingrid@levendehistorie.no
Postadresse: Historieforlaget AS, Boks 401 Skøyen, 0213 Oslo
Kopiering fra www.levendehistorie.no er ikke tillatt uten avtale.
Nettstedet er utviklet av VZT.