Tekst: Karoline Frogner

Den 2. februar 2010 var det 75 år siden sopranen Kirsten Flagstad ble verdens stjerne “over natten”, da hun i 1935 tok New York-publikumet med storm i rollen som Sieglinde i Wagner-operaen Valkyrien.

Få år seinere skulle mobben kaste stinkbomber og rope skjellsord før konsertene hennes, fordi det gikk rykter om at hun hadde sunget for tyskerne under andre verdenskrig. Den norske stat skulle beskylde henne for nazi-sympatier og beslaglegge formuen hennes uten lov og dom. Kirsten Flagstad (1895–1962) er operastjernen som ble hyllet av en hel verden – og som så ble fordømt av sine landsmenn.

Hennes plass i historien

Da Kirsten Flagstad holdt sin avskjedskonsert i Oslo i 1953, sang hun rollen Dido i Henry Purcells Dido og Aeneas. En av strofene lyder: “Remember me, but ah! forget my fate.” Husk meg, men glem min skjebne.

Flagstads skjebne er ikke glemt. Da jeg for noen år siden begynte arbeidet med dokumentarfilmen Kirsten Flagstads plass, ville jeg finne ut hvilken plass den store sangerinnen har i historien og biografiene i dag, og hvorfor hun ble forfulgt etter andre verdenskrig.

Arbeidet med filmen førte meg blant annet til motstandsmannen Gunnar Sønsteby, som slo fast at Flagstad utvilsomt hadde vært mot nazismen. Motstandskvinnen Aslaug Gjerlaug fortalte om sopranens innsats for Hjemmefronten. Vitnemålene deres står i sterk kontrast til Flagstad-historiene som fikk råde i den norske offentligheten i årene etter krigen.

Sang Wagner som tiåring

Kirsten Flagstad, som skulle bli kalt “århundrets stemme”, ble født på Hamar, men vokste opp i Kristiana (Oslo), i et musikalsk kunstnerhjem i en villa på vestkanten. Moren Maja Flagstad var pianist, og lærte tidlig datteren å spille piano og synge. I bursdagsgave på tiårsdagen fikk Kirsten partituret til operaen Lohengrin, komponert av Richard Wagner. Hun lærte seg rollen Elsa utenat og sang den til eget akkompagnement. Etter hvert stilte hun ofte opp når teateret der moren jobbet, trengte sangere på kort varsel.

24 år gammel giftet hun seg med forretningsmannen Sigurd Hall, og fikk datteren Else-Marie året etter. Hun hadde tidlig etablert seg som en imponerende sanger, men etter fødselen ble hennes store stemme enda kraftigere, “til det dobbelte”, sa hun selv. Hennes ambisiøse mor Maja ville ha datteren raskt ut på scenen igjen. Et barn var ingen hindring! Som Kirstens impresario og akkompagnatør dyrket hun
fram datterens store sangtalent.

Med mann og barn og samtidig fullt arbeid var Kirsten Flagstad en yrkeskvinne forut for sin tid. De neste årene prøvde hun å kombinere kunsten og familielivet, noe som nok ikke alltid ble møtt med forståelse hos ektemannen. I 1927 endte det med samlivsbrudd.

Debuterte i Bayreuth

Etter braksuksess i rollen som Elsa i Lohengrin på Nationaltheatret i 1929, og nok en strålende prestasjon i den krevende rollen som Isolde i Wagners Tristan og Isolde samme sted i 1932, fikk Flagstad prøvesynge for de tradisjonsrike festspillene i Bayreuth i Tyskland, også omtalt som Wagner-festivalen. En av festspillenes sangere, jødiske Alexander Kipnis (1891–1978), hadde latt seg imponere av potensialet i Flagstads stemme da han hørte henne i Oslo.

Prøvesyngingen førte til at Flagstad opptrådte under festspillene i 1933 og 1934, i tre småroller og som Sieglinde i Valkyrien. Hun sang uten betaling, siden bare det å få delta i Bayreuth, regnes som en stor ære. Ved én anledning satt Adolf Hitler (1889–1945) i salen, som Tysklands nyvalgte leder. I salen satt også en stolt mor Maja og Henry Johansen (1883–1946), Flagstads nye ektemann. Johansen var en av Oslo mektigste forretningsmenn, og hadde blitt akutt avstandsforelsket fire år tidligere, da han så Flagstad på scenen som Elsa. Under deres tredje møte hadde han fridd.

Ble kalt “århundrets stemme”

Etter en opptreden i St. Moritz i Sveits i 1934 mottok Flagstad et telegram fra Metropolitan-operaen i New York, som gjerne ville engasjere henne. Ordlyden i telegrammet kan tyde på at operahuset ikke helt hadde innsett hvilken stor stemme Flagstad faktisk hadde. “At De er foretrukket, skyldes ikke minst Deres slanke, ungdommelige figur”, het det.

Flagstad signerte kontrakt med Metropolitan, noe som ikke bare skulle komme til å bety enormt mye for karrieren hennes, men som også skulle løfte operahuset ut av en økonomisk krise og gjøre det til en gullgruve.

Forestillingene hennes ble overført i radio, og fikk stor oppmerksomhet. Da hun skulle synge i Valkyrien i 1935, ble det rene folkevandringen mot operahuset. Alle forestillingene ble utsolgt. I et glassbur i salen satt en kvinnelig radioreporter som til vanlig kommenterte fiffens antrekk. På direkten, mens Flagstad sang, sa hun at hun så en stjerne bli tent.

Avisene bugnet av fabelaktige kritikker. Flagstad kom aldri til å glemme den dagen hun tok spranget fra å være en relativt ukjent norsk sangerinne til å bli en verdensberømthet.

Etter en gjesteopptreden som Isolde i London i mai 1936, slo engelske aviser fast at Kirsten Flagstad var “århundrets stemme”. Året etter besøkte den store stjernen fedrelandet. Blant de femten tusen som opplevde henne på Frogner Stadion i Oslo, var kong Haakon 7. (1872–1957) og dronning Maud (1869–1938). Etterpå håndhilste kongeparet på Flagstad, som seinere ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den kongelige norske St. Olavs orden.

Flagstad hadde med sin praktfulle stemme og genuine evne til å gi sceneskikkelsene liv, erobret verdens operapublikum.

Mørke skyer over Europa

Verdensstjernen Kirsten Flagstad vendte tilbake til USA, der amerikanerne ikke kunne få nok av henne. Ved siden av operaforestillingene turnerte hun på det amerikanske kontinentet med tog. Hun hadde et meget blandet repertoar, og Edvard Grieg og flere andre norske komponister ble gjort godt kjent gjennom hennes konserter.

Om hun fulgte med og var kritisk til utviklingen i hjemlandet og i Europa på 1930-tallet, er vanskelig å si, men med forestillinger annenhver dag og en rekke konserter var nok livet hennes fjernt fra hverdagen på den andre siden av Atlanteren.

I Europa var rasehygiene et tema i tiden. I Tyskland ble jødene forfulgt, mens man i Norge var villig til å kastrere homofile for å hindre dem i å formere seg. Stortinget vedtok en lov som tillot tvangssterilisering av tatere. Avisene skrev noen artikler om Tysklands økonomiske framgang, og noen foreslo at Hitler skulle bli nominert til Nobels fredspris.

Jødeforfølgelsen i Tyskland ble etter hvert så ekstrem at også festspillene i Bayreuth måtte gi slipp på sine jødiske sangere. Alexander Kipnis rømte til USA, der han igjen skulle stå på scenen sammen med Flagstad, i Wagners Den Flyvende Hollender.

I Norge fikk Nasjonal Samling (NS) stadig større oppslutning. Flagstads ektemann Henry Johansen hadde tidlig meldt seg inn i partiet, først og fremst for å slåss mot den røde fare i øst, den sovjetiske kommunismen.

Avviste ambassadøren

I 1939 angrep Sovjetunionen Finland, og den såkalte Vinterkrigen var et faktum. I USA sang Flagstad til inntekt for Finlandshjelpen, og året etter, da Tyskland hadde okkupert Norge, holdt hun flere konserter til støtte for fedrelandet.

Samtidig la hun seg ut med den norske ambassadøren i Washington D.C., Wilhelm von Munthe af Morgenstierne (1887–1963). Etter en konsert i byen i november 1940 ønsket Morgenstierne å besøke Flagstad i garderoben, men fikk avslag. Hun betraktet garderoben som sitt private rom, og hadde dessuten sår hals. Dette falt i særdeles dårlig jord hos ambassadøren, som er blitt beskrevet som en meget forfengelig mann.

Denne episoden, sammen med hans uttalte misnøye med at Flagstad fortsatte å synge fiendens musikk mens fedrelandet var okkupert, kan være noe av forklaringen på hvorfor Morgenstierne etter krigen skulle komme til å delta iherdig i en kampanje mot henne. Allerede etter konserten skrev han en rapport til det norske utenriksdepartementet: “Jeg kommer aldri til å glemme vår bitre skuffelse da vi fikk programmet og så at det inneholdt utelukkende tysk musikk, og ikke en tone, ikke et ord, fra Norge!”

Reiste hjem til et okkupert Norge

I 1941 utløp kontrakten Flagstad hadde med Metropolitan. Nå ønsket hun å reise hjem, noe hun hadde planlagt i lengre tid. Etter krigsutbruddet i Norge hadde ektemannen bedt henne bli i USA, men kort tid etter fikk hun telegram om at han var blitt syk. Uten kontrakt som bandt henne i USA og med en mann i Norge som trengte henne, var valget lett. Det var også et valg som skulle få uante følger for henne.

En strabasiøs reise førte henne omsider til Tyskland, der konsulatet i Berlin ga henne innreisetillatelse til Norge. Ingen offisielle norske instanser nektet henne å dra, men det faktum at hun reiste hjem til et okkupert Norge, mens kongen og regjeringen året før hadde valgt å forlate det, er blitt brukt mot henne i alle år siden. Mange så nok den store stjernens hjemreise som et tegn på støtte til okkupasjonsmakten.

Nektet å synge for tyskerne

Handlingene hennes etter hjemkomsten tyder på det motsatte. Noe av det første hun gjorde, var å sørge for at ektemannen meldte seg ut av NS i 1941. Samtidig avlyste hun alle Wagner-forestillinger hun før hjemreisen hadde avtalt å holde i Norge. Flagstad sang heller ingen norske sanger for tyskerne. Da det i 1943 skulle feires hundreårs jubileum for komponisten Edvard Griegs fødsel, med festival både i Bergen og Oslo, nektet Flagstad å opptre, i motsetning til mange norske kunstnere som ikke ville at tyskerne skulle få ha Grieg “alene”.

Slik ble hun en pionér for den såkalte Musikkfronten, som besto av norske kunstnere som nektet å stille opp for okkupasjonsmakten.

Det krevde sterk rygg å stå imot presset fra tyskerne. Når okkupasjonsmaktens øverste sjef i Norge, rikskommissær Josef Terboven (1898–1945), ringte henne hjemme i Kristiansand for å be henne opptre, hadde hun stadig “forkjølelse”. Derimot dro hun til de nøytrale landene Sveits og Sverige for å opptre i 1942 og 1943.

Om sitt valg, å ikke synge for tyskerne eller i et annet nazifisert land, sa Kirsten Flagstad i et radiointervju etter krigen: “Hvorfor det ikke ble noe av, får De selv tenke Dem”.

Arrestert av Gestapo

Én sak er å la være å opptre. En annen er å aktivt støtte motstandsbevegelsen. En dramatisk hendelse i Flagstads liv skulle lede fram til det.

Henry Johansen, som hadde bygget opp sin formue innen trelast, profiterte nå på krigen ved å utføre bygningsarbeid for tyskerne. Men han var ikke bare en såkalt brakkebaron, han samarbeidet også med Hjemmefronten. I tillegg trykket en av sønnene hans illegale aviser, mens datteren Kate skjulte flyktninger hjemme på loftet sitt.

En tidlig morgen i 1943 ble Johansen arrestert av Gestapo. En leder for politiet var blitt skutt, og på grunn av sitt samarbeid med Hjemmefronten ble Johansen stilt for standrett (der man enten blir frifunnet eller idømt dødsstraff, red.anm.). Johansen ble ikke skutt, men fikk gå, og kanskje var det på grunn av hans kone, århundrets stemme og Wagner-tolker, som tyskerne hadde slik respekt for? Broren til Kates mann, derimot, ble henrettet. Denne tragedien gikk sterkt inn på Flagstad, og hun bestemte seg for å gå i dekning på fødestedet Hamar.

Sang for Hjemmefronten

Mange store gårdeiere på hedmarken var medlemmer av NS, med bonden på Irstad gård i Romedal som et hederlig unntak. Kirsten Flagstad og datteren hadde tidligere tilbrakt noen sommerferier der, og nå fikk hun tilbake det gamle rommet sitt, med utsikt til kirketårnet. På denne gården skulle nå Hjemmefronten møtes for å diskutere opprettelsen av en fluktrute til Sverige, og Flagstad ble spurt om hun kunne synge noen sanger. Hun var ikke vond å be.

Motstandskvinnen Aslaug Gjerlaug var medlem av Hjemmefronten og til stede den gangen. Hun husker at stuene var fulle av mennesker og at hun selv satt høygravid i trappa da Flagstad sang “Gud signe vårt dyre fedreland”, og så “Ved Rondane” og “Når to elsker hinannen” av Grieg. De to første uttrykte hennes jøssingtilhørighet og patriotisme, den siste var til ektemannen.

Ikke et øye var tørt, husket Gjerlaug om den store opplevelsen. At Flagstad opptrådte for dem, betydde svært mye for Hjemmefronten.

At Flagstad og Johansen også personlig hjalp en motstandskvinne med å flykte til Sverige, er noe som tidligere ikke har vært kjent. Kvinnen tok selv kontakt med meg og fortalte sin historie da jeg arbeidet med dokumentaren, men ønsket ikke å stå fram på film.

Hevnens time

Da freden kom til Norge 8. mai 1945, ble Henry Johansen arrestert for andre gang, nå som nazi-kollaboratør og krigsprofitør, og satt på Ilebu fengsel, tidligere Grini. Han hadde kreft i halsen, men det hindret ikke at han fikk svært dårlig behandling. Hevnens time var kommet. At Johansen hadde meldt seg ut av NS i 1941 og samarbeidet med Hjemmefronten, hjalp lite nå.

Mannen som ble satt på Flagstad/Johansen-saken, var advokat Ingolf Sundfør, som før krigen hadde fått refs av Justisdepartementet som følge av en lang prosess han hadde ført mot Johansen. Nå var han aktor i saken mot Johansen og tilsynsfører for ekteparets formuer.

Sundfør krevde på vegne av den norske stat ufattelige 750 millioner kroner i erstatning fra Johansen, og fordi Johansen ikke hadde slike midler, gikk Sundfør etter Flagstad. Passet og formuen hennes var beslaglagt, og hun ble bedt om å føre nøyaktige lister over alt hun eide. Hun tok oppgaven alvorlig, og noterte med sirlig skrift alt fra pianoet til den minste gryteklut. Her skulle ingenting overses.

Norske myndigheter mente også at Flagstad og Johansen skjulte en stor formue i utlandet, og fikk amerikanerne til å sperre bankkontoen hennes. At amerikanerne gjorde dette, skyldtes mye en pressemelding som gikk ut fra den norske ambassaden i Washington i 1945. Den erklærte nærmest at Kirsten Flagstad hadde vært nazivennlig og nå var å betrakte som “død” for sine landsmenn.

Forfølgelsen av Flagstad opphørte imidlertid ikke med dette. Det gikk rykter om at hun i 1941 hadde blitt fløyet hjem fra Berlin i Hitlers privatfly, og at hun jevnlig hadde underholdt tyskerne.

Statlig maktovergrep

Under arbeidet med filmen spurte jeg Flagstad-biograf Ingeborg Solbrekken, som i 2007 ga ut bok om landssvik saken mot Flagstad og Johansen, hvem hun mente sto bak denne forfølgelsen av Flagstad. Svaret hennes var klart: “Utenriks tjenesten ved Morgenstierne, samt advokatene og motstandsmennene Jens Chr. Hauge (1915–2006) og Sven Arntsen. De to siste var blant arkitektene bak landssvikanordningen. Anordningen inneholdt en lov som holdt en hustru ansvarlig for erstatnings krav mannen ikke kunne dekke. Det fantes bare to hustruer til NS-medlemmer i Norge med store sær eier. En av dem var Flagstad, og Solbrekken synes derfor loven i ettertid kan refereres til som en lex Flagstad.”

Loven ble opphevet allerede i august 1945. Det hindret likevel ikke den norske stat i å holde Flagstads formue beslaglagt helt til 1950. I dag regnes dette ulovlige beslaget som det verste i behandlingen Flagstad fikk etter krigen.

Før Johansen døde i fangenskap i 1946, ba han sin hustru forlate landet. Det gjorde hun så snart hun fikk nytt pass i november samme året. I 1947 gjenopptok Flagstad karrieren sin, med en rekke opptredener i Europa. Da hun igjen sto på scenen i USA, skulle hun få merke at det offisielle Norges forfølgelse av henne også hadde påvirket deler av den amerikanske opinionen.

Demonstrerte mot “nazi-sangeren”

På Kirsten Flagstadmuseet på Hamar ble jeg vist en avisartikkel fra Dagbladet som omtaler en demonstrasjon i New York i 1947. Fotografiet viser mennesker med plakater, og på en av dem står det skrevet: “Mens vi sloss mot nazistene, underholdt Flagstad dem”. I dag vet vi at mange av mobben som demonstrerte når Flagstad skulle opptre etter krigen, ble betalt, blant annet av et eldre ektepar i USA.

Avisklippet er et godt eksempel på bakvaskelsene og ryktene Flagstad ble utsatt for i den norske offentligheten etter krigen. Artikkelen forteller at tre tusen personer hadde demonstrert mot henne i forbindelse med at hun skulle ha opptreden, mens omtalen av den samme hendelsen i en amerikansk avis nevner rundt tre hundre. Legger vi så til grunn uttalelser fra motstandshelten Gunnar “Kjakan” Sønsteby, som var i New York da det skjedde, dreide det seg i realiteten om rundt tretti stykker.

Sønsteby gikk ut rett etter krigen og forsvarte Flagstad. Da han kort tid etter møtte henne i USA, gråt hun fordi han hadde gått god for henne. I dag, over seksti år seinere, gir han fortsatt uttrykk for det han mente den gang: “Kirsten Flagstad var klart antinazist og for demokratiet. Og hun gikk imot det nazistiske diktaturet”.

Protesterte mot forfølgelsen

Amerikanerne skulle snart komme til igjen å omfavne den store sopranen og Wagnertolkeren, men mens hun på ny dro fulle hus i USA og England, fortsatte hun å møte motstand i Norge lenge etter krigen.

Allerede i 1947 hadde norske musikere og kunstnere sett seg lei på måten det offisielle Norge behandlet Flagstad på. Komponisten Arne Dørumsgaard (1921–2006), som selv hadde vært ledende i Musikkfronten, tok initiativ til underskriftskampanje og opprop: “Norske kunstnere kan ikke lenger se rolig på dette. Vi protesterer på det skarpeste mot flere forsøk på å undergrave mennesket Kirsten Flagstads navn og rykte.”

Det hindret ikke kong Haakon i å nekte å åpne Festspillene i Bergen i 1953 hvis Flagstad skulle synge på åpningsdagen. For å redde situasjonen ventet Flagstad til dagen etter, selv om hun var det store internasjonale trekkplasteret.

En slags oppreisning fikk hun fem år seinere, i 1958, da hun ble utnevnt til sjef for Den Norske Opera. Men også utnevnelsen vakte reaksjoner, og nå var det norske jøder som demonstrerte mot en av verdens største Wagner-tolkere. Det kan umiddelbart virke urimelig, siden Flagstad hadde sunget Wagner med sine jødiske kolleger både før og etter krigen, og aldri sang i et nazifisert land under krigen, trolig på grunn av sine jødiske impresarioer. I lys av holocaust er en slik skepsis til Richard Wagner (1813–83) og musikken hans likevel forståelig.

Den tyske komponisten publiserte en rekke antisemittiske artikler, der han blant annet hevdet at jøder ikke kunne bli gode komponister fordi pengene alltid ville styre dem. Wagner var antisemitt, og enkelte av rollefigurene i operaene hans kan tolkes som det samme.

Men dette har aldri gjort Kirsten Flagstad til et politisk ubevisst menneske med doble hensikter. I arbeidet med filmen min kom jeg fram til at hun var et menneske av sin tid, og at hun i sine valg og handlinger viste seg som en motstandskvinne.

Hjemreisen ble hennes skjebne

Filmprosjektet brakte meg naturligvis til New York og Metropolitan, der fotografier og et maleri av Kirsten Flagstad henger i foajeen. Direktøren for operaens arkiv, Robert M. Tuggle, regnes som en av verdens fremste eksperter på Flagstad og skriver også en biografi om henne. For ham er det ufattelig at ambassaden i Washington i 1945 kunne fremsette grunnløse beskyldninger mot en fremtredende innbygger fra eget land, og han mener det setter Norge i et dårlig lys.

Da Tuggle spurte meg hvorfor Norge hadde behandlet Flagstad så dårlig etter krigen, om det var norsk jantelov, forakt for finkulturen eller fordi hun var kvinne, kunne jeg bare svare at jeg tror det var alt sammen. Men det som til dags dato er blitt brukt mot henne, er at hun reiste hjem til Norge under krigen. Det, sammen med landssviksaken og alle ryktene, ga henne et stempel det var svært vanskelig å bli kvitt.

Det man imidlertid ikke har sett klart før nå, er at hun på høyden av sin karriere ganske enkelt valgte å dra hjem til sin syke ektemann, og at hun mens hun var i Norge, konsekvent markerte sin avsky for den tyske okkupasjonsmakten ved å nekte å synge.

Valgte en navnløs grav

“Jeg er forundret, men uendelig takknemlig over at det bodde så meget i denne stemmen min. Det er scenen som er mitt hjemland,” uttalte Kirsten Flagstad en gang. Kvinnen som fortsatt regnes som en av tidenes største Wagner-tolkere, levde et liv som lånte dramatikk fra enkelte av rolleskikkelsene hun selv ga liv til. Hun levde ikke for politikk, men for kunsten og sangene hun framførte.

Kirsten Flagstad døde 7. november 1962 og ligger i en umerket grav, etter eget ønske. Valgte hun dette på grunn av behandlingen hun hadde fått i etterkrigsårenes Norge?

En strofe fra Wagner kan passe: “Hvem våger å håne meg!”