Marlon Brando som don Vito Corleone i filmen Gudfaren fra 1972.

Verden var rystet. Da Francis Ford Coppolas filmepos Gudfaren nådde kinoene i 1972, ble et helt nytt bilde av bandittvesenets indre liv rullet ut. Før hadde mafiafilmer vært cowboyfilmer i moderne tapning. Nå fikk publikum et langt mer nærgående og jordnært møte med de brutale menneskene bak pistolene.

Som en allmektig Gud Fader sitter don Corleone, mafiabossen i Marlon Brandos skikkelse, på sitt kontor og drysser død ut over sine klienters fiender. Like dagligdags som man planlegger helgehandelen på super’n. Men mest oppsikt vakte det at forbrytelsene blir planlagt midt i datterens bryllup. For mafiosoen er drap bare en kjedelig del av hverdagens rutiner.

Selv den virkelige mafiaen lot seg imponere. Filmens klassiske musikktema ble senere brukt i ekte gangsterbrylluper, og scener fra filmen har inspirert virkelighetens forbrytere. Som da noen entreprenører på Sicilia i 1991 fant et avkuttet hestehode i firmabilen, med en kniv stående mellom øynene. Budskapet var som i filmen: Bøy deg for våre krav, eller mist hodet.

Ingen forbryterbande i verden har mer blod på hendene enn den myteomspunne sicilianske mafiaen – eller Cosa Nostra, ”Vår sak”, som medlemmene selv kaller organisasjonen. Men Gudfaren fortalte noe viktig om mafiaens historie: Syndikatet er nært knyttet til familiens rolle i Italia, og i særdeleshet på Sicilia.

Sicilia vet hva herskere er
For å forstå familiens rolle må vi spole oss et par tusen år tilbake. Solskinnsøya foran støvlesnuten på Italia ble aldri selvstendig. Gjennom 2500 år har den vært kolonisert av fønikere, grekere, romere, vandaler, gotere, bysantinere, arabere, normannere, tyskere og spaniere – alle har de hersket over Sicilia i kortere eller lengre perioder.

Okkupantene tynte Sicilia for alt av verdi, men sviktet den mest grunnleggende oppgaven i enhver statsdannelse; å organisere et rettsvesen og beskytte mennesker og eiendom. Ansvaret ble i stedet overlatt til de mektigste mennene på øya, baronene, som hadde tilegnet seg alt som var av verdifull jord. Baronene leide ut godsene til forpaktere, gabelloti, mens jorda ble drevet av lutfattige, underernærte landarbeidere og småbønder.

Leilendingene måtte betale det meste av avlingene til gabellotiene, og samtidig forsørge den private vaktstyrken som voktet eiendommene. Ethvert forsøk på å kny ble slått hardt ned, og befolkningen hadde lite å stille opp med. Gabellotiene var brutale menn. Og nettopp evnen til å utøve vold var en viktig kompetanse. På den måten kunne de beskytte jorda og sørge for ”rettferdighet” på lokalplanet.

Etter 1812 ble det lov å kjøpe og selge jord fritt på Sicilia, og føydalsamfunnet var formelt oppløst. Godseierne mistet eneretten til å håndheve loven, og heretter var det staten som hadde ansvaret for rett og galt. Nå ble det konkurranse om hvem som skulle beskytte folket.

På landsbygda begynte de tidligere vaktstyrkene å operere på egen hånd som røverbander, sammen med storfamilier med geværer. Bandene hadde egne domstoler, der medlemmene møttes for å avgjøre skjebnen til dem som brøt reglene. Et mylder av grupper oppsto, mafia-er som gjorde forretninger med hverandre – eller lå i strid.

Ritualenes makt
De lange årene med vanstyre og stadig skiftende makthavere ga sicilianerne en dyp skepsis til sentrale autoriteter. Ikke før hadde de funnet seg til rette med det ene herrefolket, så kom det neste.

Fraværet av en synlig stat gjorde at øyboerne måtte utvikle sin egen måte å stelle seg på for å overleve. Viktigst var samhørigheten med familien, men i tillegg gjaldt det å bygge private nettverk. Gjennom tjenester og gjentjenester var det mulig å utrette mye.

Enhver ny mann som har ønsket å bli med i brorskapet, har først måttet bli foreslått av en som allerede er medlem, og bestå en opptaksprøve. Prøven går som regel ut på å henrette et annet menneske. Deretter følger et innvielsesritual som har vært uendret siden 1860-årene. Antonino Calderone, en mafiaboss som hoppet av i 1986, har beskrevet det.

Først får kandidaten en streng påminnelse: ”Med blod går man inn i, og med blod går man ut av Cosa Nostra. Man kan ikke gå ut, det finnes ingen avskjed med Cosa Nostra. Det finnes ingen vei ut, dere kan ikke forråde Cosa Nostra, for dét står over alt: Cosa Nostra kommer før deres egen mor og far. Og før kone og barn.”

Deretter får kandidaten velge en gudfar, vanligvis den samme som foreslo ham som kandidat. Gudfaren stikker ham i fingeren med en nål, og blodet dryppes ned på et helgenbilde, som oftest av jomfru Marias bebudelse. Så tenner han fyr på det og legger det brennende bildet i kandidatens hender. Mens bildet forvandles til aske, sverger kandidaten taushet og troskap til døden.

For å utvide relasjonene var det vanlig å inngå rituelle slektskap, framfor alt gjennom gudfarskap, comparitico. Barnedåp var viktig, ikke bare for barnets skyld, men mest fordi seremonien førte en ny gudfar inn i familien. Den gjorde far og gudfar til ”medfedre”, compari. Ritualet forlenget familiebåndene og innbød til fred og samarbeid. Slik kunne vanlige mennesker skaffe seg en innflytelsesrik mann som gudfar – i bytte mot deres egen lojalitet.

”Menn av ære”

Begrepet ære har alltid stått sentralt i middelhavskulturene, og en mann med innflytelse, som en gudfar, ble gjerne omtalt som en uomo d’onore, en ”mann av ære”. Den trassige stolthets- og æresfølelsen er dypt rotfestet i hver eneste sicilianers identitet.

Fra gammelt av var en ærens mann betegnelsen på en mann som var i stand til å forsvare sin ære, hvis den ble krenket. Dermed ble evnen til å hevne seg med vold sett på som noe positivt, og mord ga ekstra status – man hadde kontroll over sin egen ære.

En mann av ære var kort sagt en gentleman som folk både fryktet og aktet. På Sicilia nøt både baronene og gabellotiene, som var blitt bandeledere, en slik status. Et annet navn på en ærens mann var en mafioso.

Opprinnelig betydde ”mafia” noe positivt på den sicilianske dialekten; ”skjønnhet” eller ”overlegenhet”. Et hus kunne beskrives som mafiosa, en sexy kvinne hadde mafia. En gutt som var flink på skolen, ble kalt mafioso. Ble det brukt om en mann, betydde det at han hadde ”sinnsro”, ”mot” og ”evne til å hevde seg”.

Uten en offentlig myndighet å vende seg til, gikk folk lett til mafiosiene når de fikk problemer. Mens statens domstoler handlet tregt, løste mafiosiene tvister raskt og effektivt. De kunne også hjelpe folk med å drive inn gjeld eller få stjålne eiendeler tilbake – mot en viss prosentandel, selvsagt.

Sitroner var gull verdt
På slutten av 1700-tallet var det britiske imperiet verdens største supermakt. Engelsk dannelse og livsstil spredte seg gjennom nesten alle sidene i atlaset.
Enhver ekte brite drikker sin five o’clock Earl Grey tea hver dag, om så i tropehjelm. Til å parfymere den trengtes en spesiell olje fra en sur, liten appelsin – bergamotten. Den, som alle andre varer, ble fraktet mellom verdenshjørnene på seilskuter som ofte tilbrakte mange uker i strekk på havet. Sjøfolkene trengte også sitrusen: Fruktene inneholdt de viktige C-vitaminene som holdt skjørbuken i sjakk.

På vestkysten av Sicilia var forholdene ideelle for sitrusdyrking. I tillegg lå øya strategisk til for skipsfarten gjennom Middelhavet, og ble raskt det viktigste fruktfatet for Vesten på 1800-tallet. Fra havna i Palermo gikk kasser på kasser ut til de hektiske havnene i London og New York. I 1880 ble det for eksempel eksportert hele 2,5 millioner kasser med appelsiner og sitroner – bare til New York.

Den blomstrende handelen førte med seg agenter, kremmere, pakkere, transportører og spekulanter. Investorer kjøpte sitronavlinger på rot lenge før de var modne, og solgte dem videre med solid fortjeneste. De som eide jord, solgte, kjøpte eller leide ut parseller. Pengene fosset gjennom Palermos labyrintiske gater.

Mot slutten av det 19. århundret var Sicilia toppen av mote for den velstående eliten i Europa. Hit trakk kongelige og annen fiff i de store yachtene sine for å feste med Palermos 80 baroner, 50 hertuger og 70 fyrster i byens villaer, klubber, teatre og salonger.
Men under sitrontrærne hvisket skyggene om terror og blod.

Et tilbud du ikke kan avslå
Å anlegge sitrushager var en stor investering. Sårbare trær og stor avkastning gjorde sitrushandelen til en lekkerbisken for grådige kriminelle. Snart fikk jordeierne tilbud om ”beskyttelse” av hagene – mot et vederlag, pizzo. Ofte kom tilbudene fra deres egne gabelloti, som sto i ledtog med røverbandene.

Den som nektet å punge ut, fikk svi. Hele avlingen kunne bli stjålet, eller vannet forsvant så avlingen ble ødelagt. Prøvde godseieren å sparke en gabelloti, var sjansen stor for at etterfølgeren ikke fikk leve lenge i jobben. Forslaget om ”beskyttelse” var til sjuende og sist et tilbud man ikke kunne avslå.

Alle ville ha en så stor bit av sitronkaka som mulig, og klanene knivet om å kontrollere bransjen. Gabelloti, smuglere, kvegtyver og advokater gikk sammen i et kynisk nettverk som innbefattet samfunnstopper, politi, tollvesenet og endog domstolene. Alle kunne kjøpes for penger.

På 1860- og 1870-tallet skjøt den organiserte kriminaliteten fart for alvor, og offentlige tjenestemenn på Sicilia begynte å klage til myndighetene i Roma over at bandene gjorde øya umulig å styre. Det var på denne tida at ordet ”mafia” fikk betydningen kriminell gruppe, og siden har det vært betegnelsen på en voldsbasert, privat beskyttelsesvirksomhet.

I 1865 varslet prefekten i Palermo, Filippo Antonio Gualterio, sin innenriksminister om ”en alvorlig, langvarig mangel på forståelse mellom landet og myndighetene”. Sammenbruddet gjorde det mulig for mafiaen å infiltrere og bli en del av det politiske livet på øya. I 1873 ble det begått ett drap pr 44 674 innbyggere i Lombardia-regionen i Nord-Italia. På Sicilia var tallet ett drap pr 3194 innbyggere.

Lukten av mafia
På 1800-tallet var stemmeretten i Italia begrenset til 2 prosent av befolkningen, til de få voksne menn som eide jord. De få stemmene gjorde det lett å ”overtale” mange nok i en valgkrets til å stemme slik mafiosiene ønsket. Og stemmetallet var til salgs – for politikere som hadde midler til å kjøpe seg flertall ved valg. Som en blekksprut begynte mafiaen å strekke sine tentakler inn i styre og stell.

Sommeren 1864 skrev Nicolò Turrisi Colonna, et medlem av nasjonalforsamlingen, den første analysen av mafiaen. I Offentlig sikkerhet på Sicilia påpekte han blant annet: ”På Sicilia finnes det en sekt av tyver som har kontakter over hele øya. Sekten beskytter og blir beskyttet av alle som må leve på landet, slik som forpakterbønder og gjetere. Den gir beskyttelse til handelsmenn og får hjelp av dem.”

Men Colonna ble ikke trodd. Sicilianske medlemmer av nasjonalforsamlingen benektet at det fantes noe hemmelig brorskap: ”Det er bare en konspirasjonsteori som er funnet på av mennesker som ikke forstår hvordan sicilianerne tenker.”

En parlamentarisk granskningskommisjon midt på 1870-tallet konkluderte med at mafiaen bare var en uorganisert gjeng fattige og late skurker. Konklusjonen sto i skarp kontrast til en studie av Leopoldo Franchetti og Sidney Sonnino i 1876. Rapporten, Politiske og administrative forhold på Sicilia, ga den første troverdige forklaringen på hvordan mafiaen ble til. På Sicilia hadde det oppstått en bastardform av det kapitalistiske konkurransesystemet, der evnen til å bruke vold var like viktig som å ha penger å investere. Volden var i seg selv den kapitalen som mafiosiene investerte i handelen.

Innhyllet i tåke

Helt siden mafiaen ble til i sitronlundene ved innløpet til Palermo, har den vært innhyllet i en tåke av mystikk. Mange, og særlig myndighetene, har vært i villrede om det faktisk fantes en slik organisasjon av forbrytere. Hvordan har så mafiaen greid å tåkelegge sin egen eksistens?

For det første har den interne kommunikasjonen mellom enkeltmedlemmer og familier alltid foregått på et meget kryptisk språk. En mafioso uttrykker seg gjerne tvetydig, i koder og med hentydninger, ordspill, blikk og tegn som bare er forståelige for de innvidde.

Den strenge hierarkiske modellen som mafiaen bygger på, er en annen årsak til hemmeligholdet. Hierarkiet er fullt av vanntette skott som gjør innsyn vanskelig. Mange mafiosi kjenner simpelthen ikke hverandre. Om én celle blir avslørt, vil derfor ikke medlemmene kunne røpe de andre.

Også troskapsløftet man må avlegge, bidrar sterkt til hemmeligholdet. Omertà (umirtà = ydmykhet på siciliansk) er selve grunnloven i mafiaen og innebærer at man sverger absolutt lydighet til organisasjonen. Som medlem kan man bli beordret til å drepe selv sine nærmeste, hvis det er i organisasjonens interesse. Båndet mellom medlemmene anses som helligere enn familiebånd. Å bryte troskapseden, som å snakke med politiet, straffes med døden.

Omertàen forsegler den beinharde indre justisen. En uforsiktig bemerkning til en mafiasjef fører til straff, i verste fall døden. Å krenke en annen mafiosos territorium eller hans familie, blir gjengjeldt med knuste kneskåler – eller døden.

Lydighetskodeksen er garantien for at mafiosiene kan konkurrere med staten når det gjelder beskyttelse. De medsammensvorne sikrer seg absolutt lojalitet, og klientene kan føle seg trygge på at deres forhold til mafiaen er absolutt diskré. Redselen for represalier har effektivt lukket munnen på både medlemmer og vitner, og så sent som i 1959 benektet sjefen for det amerikanske FBI, J. Edgar Hoover, at mafiaen i det hele tatt eksisterte.

Forklaringen til et vitne som uttalte seg i en rettssak mot en mafiaboss på 1970-tallet, sier det meste om hvordan omertà fungerer: ”Jeg vet ingenting, har ikke sett noe og ikke sagt noe, og hvis det jeg nå har sagt er å betrakte som en vitneforklaring, så har jeg ikke sagt det heller.”

Mafiaen som eksportvare
Fra 1901 til 1913 utvandret 1,1 millioner sicilianere, nesten 1/4 av øyas befolkning. Om lag 800 000 av dem dro til USA. Noen var ”menn av ære”, og i sitt nye hjemland fortsatte de med å presse italienske innvandrere for penger gjennom å selge beskyttelse. New York Times konstaterte i 1903 at ”’Støvelen’ (Italia) lemper sine forbrytere over på De forente stater”.

I 1920 bodde én million etniske italienere bare i New York, og hele bydeler var dominert av italienere. Americanini-ene importerte landbruksvarer fra Sicilia, som vin, olje, ost og sitrus. Virksomheten ga forbrytere et godt skalkeskjul både på reisene over Atlanteren og innen USA.

I 1919 innførte USA brennevinsforbud, og mafiaen fikk en gyllen sjanse. Gangsterne, som mafiamedlemmene ble kalt i Amerika, sopte inn enorme beløp på å produsere, transportere og selge ulovlig brennevin. Den berømte gangsteren ”Scarface” Al Capone skal alene ha håvet inn 100 millioner dollar på spritvirksomheten i forbudstida.

På 1920-tallet strømmet ytterligere 500 mafiosi fra Italia til USA. Der hadde nemlig fascistlederen Benito Mussolini, som tok makten i landet i 1922, startet en klappjakt på mafiamedlemmer. For Il Duce var mafiaen et voldsmonopol som konkurrerte med hans eget, og en bølge av arrestasjoner og likvideringer feide over Sicilia. Bare i Palermo-provinsen ble 5000 personer arrestert i 1926. Drapstallene på øya sank med 75 prosent, og nesten all kriminalitet opphørte. I løpet av to år klarte fascistene det som italienske myndigheter hadde prøvd så mange ganger; å utrydde mafiaen på Sicilia – nesten.

Mellomkrigsårene ble den klassiske gangstertida i USA. Da var de mest berømte bossene aktive; Joe ”The Boss” Masseria, Al Capone, Lucky Luciano, Vincenzo Mangano, Cola Gentile, Albert Anastasia, Vito Genovese og flere. Fra New York spredte mafiaen seg til de fleste storbyene, mens 1930-tallet var herjet av bandekriger og rivaliseringer.

Den moderne mafiaen

I 1943 jaget de allierte styrkene Mussolini ut av Sicilia. Nå trengtes anti-fascistiske menn med handlekraft i sentrale stillinger. Og hvem var mer handlekraftige enn mafiosiene? Mot slutten av annen verdenskrig samarbeidet den amerikanske etterretningstjenesten tett med mafiamedlemmer for å gjenreise øysamfunnet.

Da krigen var over, vokste mafiaen raskt og infiltrerte rikspolitikken på høyt plan. Det var nå organisasjonen begynte å kalle seg Cosa Nostra, og det nye kristeligdemokratiske partiet ble deres nærmeste allierte.

Fra 1960 involverte både den amerikanske og den sicilianske mafiaen seg stadig mer i den internasjonale handelen med heroin. Men mafiafamiliene kivet om kontrollen, og i 1962 startet den første store mafiakrigen i moderne tid. En serie med drap og gjengjeldelsesaksjoner rystet Sicilia. Italienske myndigheter svarte med å arrestere 2000 mafiosi.

På 1970-tallet ble mafiaen trukket med i terrorhandlinger begått av høyreekstreme grupper, og samtidig eksploderte den internasjonale narkotikahandelen. Sicilia ble den nye basen for raffinering av morfinbase. De grådige mafiosiene utviklet sitt eget distribusjonsnett for heroin i USA, kamuflert bak de utallige italienske pizzarestaurantene. Amerikansk politi regnet i 1982 med at sicilianerne sto for import av hele 80 prosent av all heroin som ble konsumert i det nordøstlige USA.

I 1981 tørnet mafiafamiliene sammen igjen i en ny, blodig krig. I tre år liknet Palermo mest på en krigssone. Med maskingevær og dynamitt massakrerte konkurrerende mafiosi både hverandre og politi, politikere, dommere, journalister og andre som på en eller annen måte utgjorde en trussel. Omkring tusen mennesker mistet livet.

Offensiv mot mafiaen

I 1983 var Sicilia, og store deler av det italienske fastlandet, så gjennomsyret av mafia at noe måtte gjøres. En forhørsdommer anslo at så mye som 60–70 prosent av subsidiene som dette året ble delt ut til jordbruksbedrifter på Sicilia, havnet i lomma på mafiafamiliene. En annen kjær inntektskilde var nye, offentlige byggeprosjekter: Det var ikke uvanlig at de endte med å koste opptil fem ganger så mye som beregnet. De offentlige institusjonene var råtne inntil beinet av bestikkelser og korrupsjon.

Nasjonalforsamlingen i Roma vedtok like godt en lov som forbød medlemskap i mafiaen. Samtidig tillot loven staten å konfiskere mafiosienes uhederlig tilegnete inntekter. Myndighetenes offensiv fikk store deler av Cosa Nostra til å kollapse. Hundrevis av forbrytelser ble rullet opp, og et korrupt nettverk langt inn i det kristeligdemokratiske partiet ble avdekket.

Tidligere statsminister Giulio Andreotti ble stilt for retten i 1993 og dømt for mafiavirksomhet (han ble senere frikjent). Samme år ble den hensynsløse bossen Totò ”Pluggen” Riina, lederen for hele den sicilianske mafiaen, arrestert og fengslet.

Mafiaen lå nede for telling, og Riinas arvtaker, Bernardo ”Traktoren” Provenzano – en mann som har vært på flukt fra rettsvesenet siden 1963 – beordret fred innen mafiaen mens organisasjonen bygde seg opp igjen.

I dag begås det langt færre forbrytelser og drap på Sicilia. Heroinraffineriene er borte, men øya er fortsatt transitthavn for narkotika. Cosa Nostra har tatt opp igjen ”salg” av beskyttelse, og er tungt innblandet i byggebransjen og næringslivet, hvor narkoinntektene hvitvaskes.

I 2002 anslo hovedanklageren i Palermo at 96 prosent av alle statlige byggekontrakter var forhåndsarrangert. De offentlige budsjettene på Sicilia dekkes nå i stor grad av subsidier fra EU, som et ledd i EUs støtte til de fattigste områdene i Europa. Man regner med at en stor del av de 7586 milliarder euroene som EU vil bruke på øya fram mot 2007, på en eller annen måte havner i lomma på mafiaen. I tillegg har organisasjonen knyttet forbindelser til den voksende mafiaen i Øst-Europa og Russland.

Skygger fra fortida – som lever
11. april 2006 ble endelig ”Traktoren” Provenzano tatt til fange, og mafiaen synes å stå uten en sentral leder. Men organisasjonen har gang på gang visst å tilpasse seg endringer, den har overvunnet motgang og igjen infisert samfunnet når tida var moden. Det har hele tida skyldtes grunnleggende forutsetninger i italiensk kultur.

Ved forrige århundreskifte var det en gjengs oppfatning blant intellektuelle og politikere i Italia at kriminaliteten skyldtes materiell nød. Etter hvert som landet gjorde økonomiske, politiske og sosiale framsteg, ville nok grunnlaget for kriminaliteten forsvinne av seg selv. Det skulle ta nesten hundre år før de italienske styresmaktene forsto hvorfor de tok feil.

Dagens historikere sier gjerne at mafiaen fylte et tomrom der staten skulle ha vært, og at mafiaens menn tok seg av ting som ellers i Europa var et statlig ansvar, spesielt lov og orden. Mafiaen ble en skyggestat med egne lover, egen rettergang og eget forvaltningssystem.

Forhørsdommer Giovanni Falcone, som ledet den storstilte opprullingen av mafiaen på 1980-tallet, rammet nok spikeren på hodet da han oppsummerte hva mafiaen egentlig er:

”Staten er bare en abstrakt størrelse på Sicilia. For sicilianerne er ikke staten det samme som fellesskap. I stedet er det familien, gruppa og klanen som folk identifiserer seg med. Hvis vi tenker nøye etter, er mafiaen ikke annet enn et uttrykk for et behov for orden, altså for en stat.”