I slike gravkamre begravde etruskerne sine døde. Nekropolisen i Populonia er en av største som ligger langs kysten.

Reisen starter i Pisa, i seg selv et mål for mange reiser og drømmer. Byens mest kjente symbol, det skjeve tårnet, er etter mange år med fundamenterings- og opprettingsarbeider igjen åpnet for besøkende. Før jeg legger veien innover i landet, må jeg opp i tårnet, så er det gjort.

Fra toppen får jeg det første overblikket over Toscana, der etruskerne regjerte inntil romerne gjorde slutt på deres storhetstid. Pisa er min port til Etruria, etruskernes gamle land.

"Etruskernes gåte"

Mange spørsmål melder seg når man vil vite mer om etruskerne og deres historie. Hvem var de, hvor kom de fra, og hvorfor forsvant de? Det er mye vi ikke vet, og "etruskernes gåte" er blitt et begrep. Men noe vet vi. Blant annet hvor de holdt til. Mellom Det tyrrenske hav og Appenninene fant de alle de naturressursene de trengte: store skoger med vilt og tømmer, solrike sletter, mineralrike fjell og en kyst rik på fisk.

Noen forskere mener at etruskerne hørte til befolkningen som fantes i Italia før indoeuropeerne trengte inn i Europa omkring 2000 f.Kr. Første gang vi hører om dem i historiske kilder, er i en egyptisk innskrift fra 1200-tallet f.Kr. På 600- og 500-tallet f.Kr. var de blitt det mektigste folket i Italia. De var organisert som et forbund av 12 selvstendige byer.

Omkring midten av det 8. århundre f.Kr. kom de første greske kolonistene til Italia og anla handelsbaser i Campania sør i landet. Grekerne jaktet på jern, og begynte å handle med etruskerne, som var spesialister på metallutvinning. På 700-tallet f.Kr. hadde den blomstrende handelen ført til gode tider og kraftig befolkningsvekst i Etruria, og en rekke nye byer utviklet seg.

Men etruskerne bygde ikke bare byer for de levende – også de døde fikk sine byer, såkalte nekropoler (av gresk nekros = lik, polis = by). Etruskerne dominerte etter hvert også mye av handelen til sjøs og innledet en lukrativ og vedvarende kontakt med greske og fønikiske handelssentre, og med de orientalske handelsrutene, som endte i Lilleasia. På 500-tallet f.Kr. begynte noen av de sørlige etruskerbyene å etablere egne kolonier etter gresk og fønikisk mønster, deriblant Bologna øst for Appenninene og andre nord i landet.

Med etruskerhistorie i kjelleren

Fra Pisa reiser vi langs elven Arno fram til søvnige Pontedera og derfra videre langs den mindre elven Era inn i landet. Det toskanske landskapet skifter ham. De flate slettene langs kysten, kledd i pinjetrær og vinranker, blir til bakker og lave fjell med sypresser, eikeskog og oliven, bitterfersk oliven, som nå skal høstes og presses.

Det har senket seg en velsignet fred over landskapet, men sporadiske smell fra skogen forteller at villsvinjakten er begynt. Hjorten er heller ikke trygg i disse dager. Høsten er på mange måter den perfekte tiden å være her på. Temperaturen ligger der en norsk sommer skal være, turistene er stort sett borte, og landet bugner av god mat og vin.

På en høyde fem mil sørøst for Pisa kneiser en imponerende liten by, Volterra. Beliggenheten i høyden har byen til felles med de andre etruskiske byene. Plasseringen gav dem et naturlig forsvar og gjorde at de dominerte landskapet omkring. Her i Volterra begynte bosettingen ca. 800 f.Kr., og byen ble etter hvert en av de viktigste og mektigste i det etruskiske byforbundet. I min jakt på sporene etter etruskerne er dette det naturlige stedet å begynne.

En massiv etruskisk byport møter oss, den gedigne muren rundt byen utgjør de mest synlige restene fra etruskernes tid. Innenfor er det trange gater. Det "nye" Volterra stammer fra middelalderen, det eldre av byen fra romertiden, og det eldste – det jeg er på jakt etter – ligger der som et håndgripelig fundament: Mange har fremdeles en kjeller som er gravd ut av etruskerne. Det er de stolte av.

Volterras hemmelighet

Jeg undrer meg på hva som kan ha ført til at Volterra, langt fra havner eller farbare elver, fikk en så sterk posisjon.

Alle vi snakker med, har sin teori om hva som skapte etruskernes makt. Keramikk sier en, vin sier en annen, kopper en tredje. Og ifølge historiebøkene var det da man begynte med kopperutvinning i området ca. 500 f.Kr., at velstanden i Volterra virkelig økte. Var det bare å grave i jorden, og så veltet rikdommene fram?

Fra det 5. til det 3. århundret var distriktet rundt Volterra et velorganisert og velfungerende jordbruksområde. Byen fikk tilført store ressurser, noe som gjorde at den kunne dominere et område som strakk seg helt ut til kysten. Det var også på denne tiden at byens enorme murer og porter ble bygd. I tillegg slo byen egen mynt.

Kunsthåndverkerne i byen viderefører i dag de gamle tradisjonene. De er spesialister på både keramikk, marmor- og alabastkunst, slik etruskerne også var det.

På sporet av jern

Vi melder oss på en busstur fra Volterra. Sjåføren heter Fabrizio og er svært opptatt av hvorfor vi er her. Hans jobb er å vise oss alt det beste distriktet har å tilby.

Fabrizio er som alle andre vi har truffet, stolt av sin fortid, og det virker som etruskerne ligger et hakk foran romerne i popularitet her i Toscana. Underveis spør jeg ham om årsaken til at etruskerne ble så mektige.

– Ser du fjellene rundt oss, spør han og peker. – De skjuler en rikdom som alle ville ha på etruskernes tid og i dag også: jern, mengder av jern.

Faktisk var hele landskapet den gang dekt av dype groper og smelteovner. Fabrizio blir ivrig: – Kom så skal jeg vise dere! Han stopper bussen og stryker av gårde, over veien og inn i skogen. Vi følger etter.

– Her fant de for noen år siden et stort smelteovnsanlegg, sier han og tar oss med inn i noens bakhage. Og der, under et provisorisk tretak, er en stor grop med teglsteinsovner på rad og rekke. – Slike finnes overalt, fortsetter Fabrizio. – Men vil dere virkelig se hva jernet betydde for etruskerne, skal vi reise til Populonia, nede ved kysten.

De dødes by

Populonia er en av de mest kjente etruskiske kystbyene og var et senter for metallindustri. Det betydde rikdom, noe som blant annet gav seg utslag i at det så tidlig som i det 9. århundret f.Kr. ble bygd storslagne kammergraver, husformede graver med egne rom innvendig hvor de døde hviler.

I skyggen av Populonia finnes en av de fineste og best bevarte nekropoler i Toscana. Været er deilig her jeg vandrer mellom "boligene" i de dødes by. Jorden er rødlig og fylt med sorte klumper som fanger interessen: Det er slagg, store jernfylte slaggklumper. Vitner fra en tid da tusenvis av mennesker arbeidet og døde her. Hvordan kom alt dette jernet inn i nekropolen? lurer jeg på.

Over gravbyen hever Poggio del Castello seg, og på denne høyden lå selve byen Populonia med utsikt til den asurblå bukten Baratti. Her jeg går, er det ikke vanskelig å se for seg en havn fylt av skip, klare til å frakte malm og jernbarrer til krigerske folkeslag rundt om i Middelhavet. Den romerske feltherren Scipio fikk alt sitt jern herfra da han i 205 f.Kr. begynte å forberede krigsmaskineriet til oppgjøret med den karthagiske hærføreren Hannibal.

En arkeologisk sensasjon

Opprinnelig ble Populonia dominert av de mektigere byene lenger sør; det var de som kontrollerte metallindustrien. Riktignok fikk byen en viss avkastning av handelen, men først fra midten av det 6. århundret ser det ut til at Populonia begynte å få kontroll over egne rikdommer. Gravgodset som er funnet her, vitner om stor velstand og kontakt med grekere, korintere og orientalske handelsmenn. Populonia kontrollerte også jernutvinningen på Elba og bygde store fabrikkanlegg for foredling av jernmalmen fra øya.

Til tross for politiske nedgangstider nådde jernproduksjonen sin topp på midten av 400-tallet f.Kr. Faktisk var utvinningen så intens at avfallet – slagget – etter hvert begravde nekropolen og slettene nedenfor byen. Det er forklaringen på slaggklumpene jeg finner i de dødes by.

Etruskernes utvinningsteknologi var primitiv i forhold til dagens metoder, og vel 60 prosent av jernet ble igjen i det kasserte slagget. Det førte til at omkring fem millioner tonn jern ble liggende ubrukt i årtusener.

På begynnelsen av 1900-tallet ble jernet gjenoppdaget, og man satte i gang med å utvinne restene. Store gruveselskaper arbeidet i årevis. Slik ble nekropolen, som hadde ligget skjult i over 2400 år, gravd fram. Fra å være en uinteressant jordbruks- og fiskerby ble Populonia en arkeologisk sensasjon og et populært turistmål.

I 1908 startet den første offisielle arkeologiske utgravningen. I en grav fant man blant annet en statue fra ca. år 500 f.Kr. som framstiller selvmordet til helten Ajax. Her måtte det finnes andre skatter, og et intenst kappløp mellom gruveselskaper, gravrøvere og arkeologer begynte.

På begynnelsen av 1920-tallet begynte store dampdrevne gravemaskiner arbeidet med å fjerne slagget. Snart dukket fantastiske kunstgjenstander fram fra ramponerte gravkamre. Mellom 1921 og 1932 ble over tre hundre tusen tonn slagg fjernet fra strandområdet, og fantastiske gravfunn avdekket.

Arbeidet med å utvinne malmen ble stanset da andre verdenskrig brøt ut, men tidlig på 1950-tallet ble gravingen gjenopptatt. Så sent som i 1969 sa gruveselskapene fra seg rettighetene til å utvinne slagg i området, nå var det renset for jern. Populonias og etruskernes jernepoke var over, turistepoken kunne begynne. Her har jernet har gitt etruskerne evig liv!

Elba – jernets øy

Grekerne kalte Elba Aithalia (av aithalê, "sot" eller "røyk") på grunn av alle smelteovnene som spydde ut røyk. Elba var et viktig grunnlag for etruskernes makt i hundrevis av år. Da romerne tok kontroll, ble Elba en ferieøy for Romas elite, samtidig som den skaffet jern til legionene. På 1200-tallet lå malmproduksjonen under Pisas kontroll.

Vi drar til Piombino, bare en halv times kjøretur fra Populonia. Herfra går fergen til Elba. Sammen med et skrålende lilleputtlag står vi i billettkøen; fotballguttene har sannsynligvis andre mål med sin reise til øya enn vi har.

Her var Napoleons ufrivillige eksil i 1814–15. Men han var nok mer interessert i øyas berømte honning enn i metallforekomstene. Det forteller Elbas flagg, som Napoleon lot utforme med bien som motiv.

Det småregner da vi passerer Napoleons palasslignende eksilbolig. Så setter vi kursen mot Marciani på nordkysten. Øya virker overbefolket. Nye hotellkomplekser ser ut til å ha lagt beslag på hver bukt vi passerer. Lukker vi øynene, kan vi likevel forestille oss hvorfor romerne bygde ferievillaene sine her, for vakkert må det ha vært.

Marciana er en liten fiskerlandsby som på kort tid har fått oppleve den nye tids "velsignelser". Den gamle kystborgen fra 1500-tallet er renovert med EU-midler og er blitt museum. Turismen har skapt ny giv i økonomien. Men på det lille museet i borgen beklager kurator Luigi seg:

– Myndighetene bryr seg ikke om historiske minnesmerker, etruskerne er nesten helt glemt her, forteller han mens han viser oss omkring i museet.

Men her er etruskerne i hvert fall til stede. Keramikk, jernbarrer og andre gjenstander som er hentet opp fra havbunnen, vitner om hva øya en gang var. Luigi rister på hodet når jeg spør om det fortsatt finnes spor etter etruskernes gruvevirksomhet på Elba: Sporene av gruveanlegg som var igjen, ble bombet i stykker under krigen. Så slik endte altså historien om etruskernes rikdommer på samme måte som den begynte – med kontroll over jernet.

Vi kjører videre til sørsiden av øya. Turen over fjellet er en opplevelse. Landskapet er skogkledd og fruktbart, langs veien vokser rosmarin. Fabrizio stopper bussen for å ta med en bunt hjem.

– Kvaliteten her er utmerket, kona bruker den i maten, sier han. På turen tilbake forteller Fabrizio at den beste måten å oppleve Elba på, er å gå. – Det tar tre dager å gå rundt hele øya, og da vil dere helt sikkert møte både hjort, villsvin, villsau og villgeit i fjellene.

Vi har ikke tre dager, og i skumringen er vi på fergen på vei tilbake til fastlandet. Min reise i etruskernes land er over. Bare i fantasien kan jeg forestille meg hvilke imponerende materielle og kulturelle verdier som ble skapt i Etruria. Om skjebnen hadde villet det annerledes, ville vi i dag ha studert historien til etruskerriket – mens romerne hadde forblitt en parentes i deres historie.