– Jeg kom hit til Norge i 1986 som politisk flykting, forteller den norsk-irakiske forfatteren Walid al-Kubaisi.

– Helt siden jeg kom hit, har den norske kulturen vært et mysterium for meg – en løk som jeg prøver å skrelle, lag på lag ettersom årene går. Jeg oppdager stadig noe nytt, og fascinasjonen fortsetter. Men det er også sider jeg ser på med kritisk blikk.

Frihet på norsk
– Kan du konkretisere ”mysteriet” med norsk kultur?

– Nordmenn aksepterer at folk har annen hudfarge, slik har det vært helt siden den første ”neger” bosatte seg her i landet på 1700-tallet. Nordmenn er gode av natur. Men – de aksepterer ikke at en innvandrer har en annen mening enn deres egen.

– Kan du utdype?

– Som muslimsk intellektuell er jeg fascinert av frihet. Men jeg har skjønt at det er strenge rammer for friheten her i landet. Snakker man generelt om sin religiøse tro som muslim, verner offentligheten deg. Men kommer du med meninger som avviker fra aksepterte sannheter, møter du øyeblikkelig en front av hvite nordmenn som sier (i overført betydning): ”Du må ikke tro at du er en norsk borger som oss!”

– Min konklusjon er at jeg får ikke aksept for å uttrykke meg som et enkeltindividindivid med avvikende meninger. Jeg blir bare akseptert som del av en (innvandrer)gruppe. Det offentlige Norge vil ha konforme innvandrere.

Begynnelsen var i Mesopotamia
– Hvilken rolle spiller litteratur og kultur i den arabiske verden?

– Vi opplever en arabisk vår nå, det er som en drøm. Men jeg besøker den arabiske verden ofte, og der lever mange i fattigdom og håpløshet. Derfor er det lett å søke trøst i religionen, med religiøse bøker som gir håp om et liv etter døden, menneskene har mistet håpet om et liv med verdighet. For eksempel er bøker om spådom blitt populære, menneskene drømmer om ekteskap med en rik ektefelle eller spiller lotto.

– Du er fra ett av menneskehetens eldste kulturområder?

– Ja, som iraker ser jeg det slik at kulturen begynte nettopp her, i det gamle Mesopotamia – og ikke i Hellas. Noen av de eldste fortellingene i verden, om heltefiguren Gilgamesh, oppstod her for fire og et halvt tusen år siden. Det var det første episke verket i menneskehetens historie, eldre enn beretningene i Bibelen og Koranen. Historien forut for islam er nemlig også en del av vår arabiske identitet.

Kulturer i hver sine båser
– Leses Vestens litteratur i den arabiske verden?

– Oversatt litteratur fra Vesten leses ikke mye. Det er trist. Kanskje er det en reaksjon på den eurosentriske tenkemåten som innebærer en tro på at historien startet i Hellas og sluttet i Nord-Amerika på 1900-tallet? Det er i hvert fall slik forfatteren Francis Fukuyama har formulert det i sin bok The End of History and the Last Man fra1992.

– Men det var dere arabere som reddet mye av den antikke europeiske arven?

– Vi muslimer hadde vår gullalder i noen århundrer fra 700-tallet og utover. Da oversatte vi greske bøker om vitenskap, medisin, logikk og matematikk, som ellers ville ha blitt glemt. Men vi oversatte ikke skjønnlitteraturen.

– Og da det på 1100-tallet ble en fruktbar kontakt mellom islam og den kristne kulturen i Spania, særlig i Andalusia, ble arabisk vitenskap, matematikk og medisin oversatt til europeiske språk – men ikke den arabiske skjønnlitteraturen. Så disse to verdenene, den faglige litteraturen og skjønnlitteraturen, levde i hver sine båser. Og det har vært uheldig for både den arabiske og den europeiske kulturen. For det er skjønnlitteraturen som leder inn til menneskets hjerte.

– Og det er derfor du er opptatt av Henrik Wergelands forhold til islam?

– Ja, Wergeland uttalte på dødsleiet av han var blitt muslim. Han mente nok ikke at han tilhørte islam, men jeg tror han kan ha vært fascinert av den arabiske sufi-litteraturen – den kan åpne menneskets hjerte til å akseptere alle former for tro og religion.

Duell på ny
– Hvordan oppleves det i den arabiske verden at dere i fire hundre år var under ottomansk styre, og seinere kolonialisert av Vesten?

– Vi i Midtøsten ville ha levd i middelalderens mørke om vi ikke hadde blitt kolonialisert. Vår historie i Midtøsten har vært et ekko av den europeiske historien. Men det er et men her.

– Fra 1500-tallet og fram til 1900-tallet var vi under ottomansk (tyrkisk) herredømme. Men dette var et imperium med islams verdier som fundament. En dag snudde imidlertid vi arabere oss mot tyrkerne. Hvorfor? Jo, fordi engelskmenn og franskmenn hadde fristet oss med sine ideer om nasjonalstater.

– De splittet oss arabere. Én gruppe, den som tilhørte establishment, støttet den ottomanske makten – de mente at europeerne var vantro og bare ville forsyne seg av området vårt – akkurat slik korsfarerne hadde gjort på 1100-tallet. Men den andre gruppen lot seg lokke av europeernes løfter om frihet og hjelp til å skape nye nasjonalstater.

– Og denne kolonialismen var bare en fortsettelse av korstogene?

– Ja, nettopp, svaret med to streker under fikk vi i 1920. Da ble Damaskus invadert av franskmennene. Noe av det første den franske generalen Gouraud gjorde, var å gå rett til Saladins grav (Saladin: sultanen som vant tilbake Jerusalem fra korsfarerne. Red anm.), trampe på den med militærstøvlene sine og utbryte: ”Saladin, vi har kommet tilbake!”

– Denne påminnelsen om korstogenes herjinger har vi arabere aldri glemt. Og de dårlige minnene ble vekket til live da president Bush i 2001 lanserte sin krig mot terror, sine ”korstog”, som han kalte dem. Slike hendelser minner vår kollektive muslimske bevissthet om at Europa bekjemper oss religiøst. Derfor oppfatter vi fremdeles møtet mellom Vesten og oss arabere som en gjentakelse av duellen på 1100-tallet mellom Saladin og korsfarerkongen Rikard Løvehjerte.

– Men nå, med Facebook-generasjonen og krav om frihet og demokrati, har jeg håp om at den arabiske verden vil ta oppgjør med det gamle fiendebildet. Særlig fordi den muslimske folkevandringen har endret det kristne Europa til et flerkulturelt kontinent – i dag leker Rikards og Saladins barn sammen på skolen.

Levende Historie nr. 6 2011, som er i salg fra 14. september, er et spesialnummer om arabernes historie.