En døende manns beretning

Kjærlighet, sjalusi og svik i 1500-tallets Venezia.

Året er 1524. Tre menn er akkurat blitt halshogget på Markusplassen i Venezia. Den ene var herren til dvergen Tadzios, jødehateren Don Gabriel Moro, dømt for sodomi, anklaget av Tadzio selv. Der lyset slipper inn er Tadzios historie.

Fra sitt dødsleie to år senere skriver Tadzio om sitt liv, om det første møtet med sin herre, om hendelsen som knyttet dem sammen, om deres hverdag og eksperimenter, om deres felles forelskelse i en ung jødegutt og omstendighetene som til slutt ledet til Don Gabriels henrettelse.

En taus fremmed bevitner denne nedtegnelsen. Han sitter ved Tadzios seng, betrakter hans kroppslige forfall og venter på at han skal dø. Er denne fremmede Lucifer selv, kommet for å straffe Tadzio for hans svik?

Historien beskriver et Venezia fylt av nye ideer, ikke bare de spede spirene til vitenskapelige forklaringer, men også den organiserte undertrykkelsen av jødene, med dannelsen av Europas første jødiske ghetto.

Don Gabriel Moro, som deler navn med bokas forfatter, er i sentrum av dette, både gjennom sitt jødehat – mye skapt av penger tapt til jødiske banker – og gjennom sin interesse for den nye vitenskapen.

Boka er usedvanlig vakkert og drivende skrevet. Man lever seg inn i beskrivelser av steder, hendelser og folk, og kan formelig lukte forråtnelsen hos vår stakkars forteller. Likevel er det beskrivelsen av de store følelsene – som kjærlighet, sjalusi og desperasjon – som griper meg mest.