Det største vulkanutbruddet i moderne tid inntraff 10. april 1815 på øya Sumbawa i Indonesia. Utbruddet fra vulkanen Tambora varte i tre måneder og var åtte ganger kraftigere enn utbruddet til Vesuv, som utslettet byene Pompeii og Herculaneum i 79 e.Kr. Øya var et lite kongerike med en by ved foten av vulkanfjellet, fem kilometer fra kysten. Der regnet innbyggerne seg trygge for sjørøverne som herjet mellom øyene.

Rundt 10 000 mennesker omkom i lavastrømmene og askeregnet på Sumbawa og naboøyene. I tillegg døde 80 000 seinere av sult og sykdommer. Ildsøylen nådde 44 kilometer til værs og skapte en enorm sky av svovelstøv, som stengte for sola og senket temperaturen på jorda i over ett år. Sommeren 1816 er den kaldeste som er registrert i Sentral-Europa, med temperaturer 5–10 grader under normalen. I de sveitsiske alpene snødde det hele året, og på østkysten av USA lå snøen til langt ut på sommeren. Avlingene slo feil og det var hungersnød mange steder. Hundretusener døde av tyfus og andre sultrelaterte sykdommer.

Omfanget av vulkanutbruddet ble først kjent tidlig på 1980-tallet, da klimaforskere tok kjerneprøver av innlandsisen på Grønland. De forskjellige lagene i isen kan telles akkurat som årringene på et tre, og avsetningen fra 1816 viste overraskende store mengder sulfat.

Den islandske vulkaneksperten Haraldur Sigurdsson fra Rhode Island-universitetet i USA har forsket på Tambora i tjue år. I 2004 fant han de første ruinene av en landsby i de tre meter tjukke askelagene. Der fant han også bronsegjenstander og menneskebein. Beina er langt mer forkullet enn dem man fant i Pompeii. Det indikerer at eksplosjonen var kraftigere og temperaturene mye høyere.

– Det gikk så fort at ingen rakk å flykte. Levningene etter en kvinne bekrefter det; hun ble funnet på kjøkkengulvet med armene strakt ut foran seg, med en stor kniv i hånden og en sarong over skulderen. Hun ble blåst over ende av varmen og lufttrykket og døde momentant.

Gjenstandene tyder på at den velstående Tamborakulturen hadde bånd til Vietnam og Kambodsja. Innbyggerne var kjent for honningen sin, sevjen de brukte til å lage rødfarge med, sandeltreet de brukte til røkelse og medisin, og for hestene sine. Sigurdsson regner med at det er mer å finne i asken. – Alle menneskene ligger her fortsatt, sammen med kulturen sin, innkapslet slik de var i 1815.