Dette er en forførende bok. Og forførelse er et gjennomgangstema i boka. Forfatteren ble også selv forført: Han forteller at han egentlig holdt på med en annen bok da han kom over en fotnote om en ukjent kvinne fra 1700-tallets Frankrike: Émilie du Châtelet. Deretter ble han hodestups forelsket. Akkurat som Frankrikes store forfatter i samtiden, Voltaire.
Vi skjønner begge godt. Émilie du Châtelet hadde det meste. Hun var vakker, adelig og med et lysende intellekt. Rett nok var hun gift med en annen, men kastet seg inn i en glødende kjærlighetshistorie med Voltaire. Historien er like handlingsmettet og intens som i en roman, også på det intellektuelle planet: Med barnets entusiasme utforsker de sammen livets store temaer. Bibelen granskes natt og dag – kan den være sann? Stjernehimmelen studeres med de beste kikkerter, og de arbeider besatt med å finne fram til lysets sanne natur. Émilie setter imidlertid Voltaires intellekt i skyggen. Hun har en av datidens skarpeste matematiske hjerner og blir den som introduserer Isaac Newton i Frankrike.

De er begge pionerer som viser vei. De stiller spørsmål ved tidens aksepterte sannheter og viser at det er mulig å leve individuelle liv. Uten slike individer før oss ville vi nok ha merket mer av raslingen fra middelalderens lenker i våre egne liv.

Det er typisk at en så framstående kvinne som Émilie var blitt henvist til fotnoter. Forfatteren viser oss hvorfor hun fortjener en plass i historien. Og han gir oss samtidig gratis inngangsbillett til et fascinerende århundre.