Under andre verdenskrig var konvoiene over Atlanterhavet selve livsnerven for Storbritannia. Enhver trussel mot disse var en trussel mot britenes mulighet for videre krigføring.

Med ”Bismarck” hadde tyskerne skaffet seg et tilsynelatende formidabelt våpen. Slagskipet var så stort og komplekst at selv for det høyt industrialiserte Tyskland betydde byggingen et kolossalt løft. Dersom det kunne manøvreres ut på åpent hav for operasjoner, ville det kunne ramme britene hardt.

I Jakten på Bismarck skildrer krigshistorikerne Michael Tamelander og Niklas Zetterling time for time den nervepirrende jakten som utspant seg i Nord-Atlanteren i mai 1941, fra slagskipet stikker til havs ved Bergen til det blir senket utenfor Biscaya en uke senere.

At boka byr på spennende lesning, er et understatement. Og etter at ”Bismarck”s kanoner senket verdens største slagskip ”Hood” med mer enn tusen mann om bord, bare øker intensiteten i dette gigantiske skjebnedramaet.

Tamelander og Zetterling har bred erfaring med å framstille krigshistorie i bokform. Men ingen tidigere utgivelser kan måle seg med Jakten på Bismarck når det gjelder intensitet og dramaturgi. En bonus er bokas epilog, som også diskuterer sentrale militærhistoriske spørsmål. Et av de betimelige spørsmål som reises er om byggingen av de ressurskrevende slagskipene var en gigantisk feilsatsning, når en sammenligner med ubåtenes enorme suksess.