Allerede den svenske originalutgavens tittel røper den erfarne skribentens spesielle innfallsvinkel: Columbus. Var han riktigt klok? Lindqvists portrett av den grensesprengende genoveseren framstår hovedsakelig som en slags mentalundersøkelse, der diagnosene varierer fra mildere former for stormannsgalskap til akutt sinnsforvirring. Bare titlene som denne sønnen av en fattig vever fra Genova insisterte på skulle skjenkes ham og hans etterkommere til evig tid, taler sitt tydelige språk: Admiral over Oseanet, visekonge og guvernør over India og alle øyer og fastland han oppdager. Og det før han hadde oppdaget noe som helst. Og inntil sin dødsdag var Columbus overbevist om at det han senere oppdaget, var store deler av Asia; blant annet Marco Polos Cipango (Japan) og Storkhanens Cathay (Kina). Og under trussel om å få tungen avskåret måtte hans mannskap sverge på at han hadde rett.

Lindqvist trekker en slående parallell mellom denne visjonære oppdageren og illusjonenes store tragikomiske offer i verdenslitteraturen: "I det øyeblikk Admiralen står og speider fra akterdekket over Karibias øyverden på leting etter Storkhanens hoff eller Japans elfenbensbalkonger og når som helst regner med å høre tempelklokker og sølvtrompeter, i det øyeblikket er han gal på samme måte som hans egen landsmann hundre år senere, Don Quijote." Og likhetene er mange: Begge ble drevet av en mildt sagt spesiell virkelighetsoppfatning, ignorerte fullstendig sunn fornuft og holdt krampaktig på sin verdighet og rang til det siste. Selv datidens kart tegnet Admiralen om etter forgodtbefinnende for å tilpasse dem sitt verdensbilde og gjøre planen om å finne India ved å seile vestover mer salgbar overfor de sterkt skeptiske katolske majestetene Isabella og Ferdinand. Ikke fordi samtiden trodde jorden var flat, men fordi man trodde genoveseren sterkt undervurderte jordens omkrets. Skeptikerne hadde selvfølgelig rett.

Men Lindqvist er ingen ensidig kritisk skribent. Han lever i sterk grad også med sine utvalgte helter. Når Admiralen over Oseanet på sin fjerde og siste ekspedisjon ligger opphovnet av revmatisme og malaria på stranden i Jamaica sammen med restene av sin flåte - to markspiste, landsatte skipsvrak - og fantaserer om å fortsette reisen vestover for å falle muslimene i ryggen og befri Jerusalem, mer enn aner vi forfatterens hoderystende beundring for den overmenneskelige viljestyrke og utholdenhet dette mennesket klarer å mobilisere i kampen for å virkeliggjøre sine visjoner - hvor virkelighetsfjerne de enn måtte være.

Herman Lindqvists åpenbare entusiasme for sitt emne er som syfilisen Admiralens sjøfolk brakte med seg tilbake til Europa - i høyeste grad smittsom.