101 minibiografier puster liv i historiens helter

Den produktive britiske forfatteren Simon Sebag Montefiore, født i 1965, er blitt kjent for sine prisbelønte bøker om store personer fra russisk historie: Stalin,Den unge Stalinog Potemkin og Katarina den store. Han har sagt i et intervju at han elsker ”det fargerike, det melodramatiske, det blodig teatralske ved russisk historie”. Vi aner en forfatter som ser de store personlighetene som en viktig drivkraft i den historiske utvikling.

101 mennesker som forandret verden, som Montefiore har skrevet sammen med Dan Jones og Claudia Renton, føyer seg inn i det samme mønsteret. Den er en kronologisk serie med biografier av et mangfoldig utvalg av berømte kvinner og menn, fra farao Ramses II (den store) i oldtidens Egypt til etterkrigstidens politiske ledere og kulturpersonligheter. Hver av biografiene kobles sammen med en kort rammetekst om fenomener eller andre personligheter fra hovedpersonens samtid.

Etter hvert som man leser, undrer man seg mer og mer over den norske tittelen. Føydale krigerfyrster som Den svarte prins, forfattere som Alexandre Dumas père og Guy de Maupassant, og eventyrere som lady Hester Stanhope har nok levd et spennende og fargerikt liv, men de kan vel neppe sies å ha forandret verden. Først når man oppdager den engelske originaltittelen, godt gjemt nederst på bokens siste side, 101 World Heroes ? Great Men and Women for an Unheroic Age, blir Montefiores utvalg mer forståelig. De 101 er hans høyst personlige galleri av historiens helter og heltinner. Det er heltemotet, mer enn endringskraften, han er opptatt av.

Montefiore skisserer noen styrende prinsipper bak utvalget i bokens forord. Han antyder et didaktisk siktemål når han innleder med å skrive at store personligheter ”inspirerer oss og lærer oss om verdier og hva plikt innebærer”. Problematisk blir det når han fortsetter: ”Personene i boken er villige til å ta sjanser, både for å beskytte dem som er svakere enn en selv, og for å forsvare friheten”. Denne beskrivelsen passer svært dårlig på mange av herskerne som han har tatt med. Montefiore fremhever i flere av biografiene verdier som ”frihet”, ”edelhet” og ”toleranse” som om de var tidløse, uforanderlige størrelser, løsrevet fra enhver historisk kontekst. Han projiserer vår tids politiske idealer på fortiden, som når han skriver at ”Aleksander den store og Napoleon fortjener sin plass, ikke bare for sin politiske og militære genialitet, men fordi de brukte sin makt til fordel for fellesskapet.” Hva er det for et fellesskap han sikter til? Hans heroiserende-didaktiske forsett er prisverdig nok, men kommer i veien for historisk forståelse.

De fleste vil være enige med Montefiore i at det er de store personlighetene som gir historien liv, og dermed vekker og stimulerer vår historieinteresse. Han skriver godt, og selv om oversettelsen skjemmes av noen anglisismer, er de fleste kapitlene både lettleste og interessante. Det å supplere biografiene med rammetekster er et vellykket grep. Det gir en utfyllende bakgrunn som setter hovedpersonen i perspektiv, uten å stykke opp hovedfortellingen. Boken vil ha størst verdi som en appetittvekker, en innfallsport til videre lesning om mange av verdenshistoriens mest fasinerende nøkkelpersoner.