Livet etter krigen for dem som ble kjærester med tyske soldater

Du sitter hjemme en kveld, leser en god bok og koser deg. Det er stille, du er alene. Så hører du stemmer og skråling ute. Du går til vinduet og ser en gjeng fulle mennesker. De roper til deg at de vil inn, de sier de har rett til å komme inn. Grunnen er at de ikke likte den tidligere kjæresten din, kjæresten som reiste sin vei, som du mistet. Du løper til døra for å passe på at den er låst, men de kommer seg inn gjennom et vindu. Du blir redd.

De setter deg på en stol. De tar fram en saks. De klipper av deg håret. Roper og skråler. Og så går de igjen. Og der sitter du. Alene. Skamklipt. Bokstavelig talt. Du sier fra til politiet. Naboene har fått med seg hva som har skjedd. Du føler deg knøttliten.

Noen timer seinere leser du nyhetsoppslaget om hendelsen. Til slutt står det: ”Vi synes selvfølgelig ikke om at noen gjør dette mot andre på grunn av at ens kjæreste var en fremmed, men historien er så morsom at vi ikke hadde hjerte til å snyte våre lesere for den.”

Denne lille historien er gjenfortalt i Ebba Drolshagens bok om europeiske kvinner som var forelsket i, eller av andre grunner var sammen med, okkupasjonsmaktens soldater under andre verdenskrig. Den lettleste boka utfordrer deg med tanken ”fienden var menneske, han også”.