En vårdag i 1787 steg tolv alvorlige og besluttsomme menn inn i et lite trykkeri i London for å stifte en organisasjon som skulle arbeide for å avskaffe den britiske slavehandelen. Deres kamp skulle komme til å vare i over femti år. Da det britiske imperiets 800 000 slaver endelig offisielt ble frie 1. august 1838, var nesten alle de opprinnelige tolv døde. Adam Hochschilds bok er en spennende skildring av fremgangene og tilbakeslagene i dette lange korstoget.

I 1787 var slavehandelen tett sammenvevd med det globale økonomiske systemet. Sukker var Storbritannias viktigste importvare, og verdien av sukkerproduksjonen på plantasjene i Karibia var enorm. Britenes ledende stilling i verdenshandelen var utenkelig uten sukker, og sukker var utenkelig uten slavearbeidskraft.

De forferdelige forholdene som slavene levde under, gjorde det nødvendig med stadige nye tilførsler av slaver fra Afrika. 80 000 afrikanere ble årlig fraktet over Atlanteren i lenker.

Det er vanskelig for moderne mennesker å forstå at da de tolv tok kampen opp, var målet de kjempet for, utenkelig for nesten alle deres landsmenn. Slaveriet var en naturlig del av det britiske imperiets økonomiske, politiske og sosiale liv. Hvorfor oppstod denne bevegelsen i Storbritannia, det landet som tilsynelatende hadde mest å tape på at slavehandelen ble forbudt? Hvorfor oppstod den akkurat på denne tiden, og hvorfor fikk bevegelsen så hurtig en så stor oppslutning?

Hochschild gir gode svar ved å sette antislaveribevegelsen inn i en bredere historisk sammenheng. Men hans hovedpoeng unndrar seg enkle historiske forklaringer. For første gang i menneskehetens historie var den grunnleggende drivkraften bak en slik bevegelse empati. Hundretusenvis av mennesker ble så opprørt over at mennesker med en annen hudfarge ble undertrykt, at de tok kampen opp for å få slutt på undertrykkelsen.

I bokens persongalleri er det mange leseren vil huske: presten Thomas Clarkson, som i årevis arbeidet 16 timer i døgnet og reiste på kryss og tvers i Storbritannia for å mobilisere folkeopinionen, slaveopprøreren Toussaint L’Ouverture, et militært geni som beseiret både Storbritannias og Frankrikes armeer, kvekeren Elizabeth Heyrick, en dyktig og kompromissløs aktivist og organisator. Et interessant trekk ved bevegelsen er at kvinnenes foreninger nesten alltid var modigere enn mennenes.

Boken bør leses av alle som er interessert i hvordan folkeopinionen kan mobiliseres. Slaverimotstanderne var pionerer i å ta i bruk kampmidler som i vår tid brukes av alle borgerrettsbevegelser. De bygget opp et organisasjonsapparat med sentralkomité og lokalavdelinger. De satte i gang underskriftskampanjer, trykket plakater og sendte ut nyhetsbrev. De drev undersøkende journalistikk og organiserte en effektiv forbrukerboikott, selv om ordet boikott ennå ikke fantes i språket.

Trakk antislaveribevegelsen oppmerksomheten bort fra undertrykkelsen av Storbritannias egen arbeiderklasse? Nei, sier Hochschild. Når menneskers sans for rettferdighet er vekket, er den ikke lett å avgrense. Slaveriet ble en sterk metafor for andre former for undertrykkelse, og slaverimotstandernes kamp for rettferdighet ble et lysende forbilde for andre borgerrettsbevegelser.