De fleste historieinteresserte mennesker vil, når de ser hovedtittelen på David Fromkins bok, automatisk tenke på sommeren 1914 og utbruddet av første verdenskrig. Tidfestingen i undertittelen blir unødvendig. Vi forestiller oss denne sommeren som et tidsskille i europeisk historie: En lang, idyllisk periode preget av fred og fremskritt blir avløst av verdenskriger, revolusjoner og økonomiske kriser. Storkrigen markerer begynnelsen på slutten for Europas verdensdominans.

Fromkin minner oss på at sommeren 1914 ikke var ”Europas siste sommer” i den forstand at den utenrikspolitiske situasjonen før krigsutbruddet var preget av sorgløs avspenning. Krigen kom ikke som lyn fra klar himmel, i hvert fall ikke for statslederne.

Europa var i årene frem mot 1914 preget av hat, frykt og mistenksomhet - stemninger som skapte grunnlaget for en kapprustning verden aldri tidligere hadde sett maken til. Stormaktenes totale rustningsutgifter økte med 50 prosent fra 1908 til 1913. Generalstabene diskuterte ikke om det ville bli krig, men når.

Hvem startet storkrigen? Få andre spørsmål er blitt gjenstand for så mye strid blant historikere som dette. I mellomkrigstiden var det ikke bare et akademisk problem som opptok fagfolkene, men et brennbart politisk stridsspørsmål som forgiftet forholdet mellom statene i Europa. Seierherrene hevdet at krigen var planlagt og utløst av Tyskland og dets allierte, og sørget for at dette ble nedfelt i den såkalte krigsskyldparagrafen i Versaillestraktaten. Tyskerne undertegnet fredstraktaten, men aksepterte aldri krigsskylden. Forbitrelsen traktaten skapte i Tyskland, visste Adolf Hitler å utnytte.

I 1914 stod to store allianser mot hverandre i Europa. Ifølge Fromkin skjedde det et skjebnesvangert skifte i alliansepolitikken mellom 1908 og 1913. Tidligere hadde stormaktene forpliktet seg til å støtte hverandre hvis de ble angrepet. Nå gikk de over til å love støtte selv om alliansepartneren var angriper. Alliansene gled over fra å være defensive til å bli offensive.

Kjernespørsmålet er om krigen bevisst ble fremprovosert av en eller flere stater, eller om statene snublet motvillig inn den på grunn av feilvurderinger, misforståelser eller tilfeldigheter. Fromkins hovedtese er at det egentlig dreide seg om to atskilte krigsprosjekter. To av stormaktene ønsket seg hver sin krig. Gjennom målrettet planlegging og bevisste handlinger ble disse to krigene koblet sammen til en storkrig. Fromkin plasserer altså skylden for krigsutbruddet i 1914 klart og utvetydig hos to av stormaktene. Han tar et oppgjør med historikere som mener at krigen kom som et resultat av en kjedereaksjon som ingen hadde ment å sette i gang.

Boken etterlater et sterkt inntrykk av hvor lite Europas folk visste om det som skjedde, og hvor lite de kunne gjøre for å påvirke sine statsledere. Fåtallige militære staber og politiske eliter brukte sin makt til å ta avgjørelser som kom til å koste millioner av mennesker livet. Fra denne synsvinkelen kan boken leses som et vitnesbyrd om demokratiets fredsbevarende betydning.