Meld deg på vårt
Nyhetsbrev
På denne dag
660 f.Kr. ble ifølge legenden den japanske nasjonen født
| Følg Levende Historie i sosiale medier: | |||||
|
|
||||
Herskerinnene
Dronningene i det gamle Egypt kunne ha svært stor makt. Noen få ble til og med faraoer selv. Var Nefertiti en av dem?
Denne vakre bysten av dronning Nefertiti ble funnet av tyske arkeologer i Amarna i 1912. Bysten befinner seg i dag i Altes Museum i Berlin, og regnes som et av kunsthistoriens virkelige mesterverk. Den høye, blå kronen var Nefertitis varemerke, og er unik. Steinplaketter viser Akhenaton og Nefertiti i familieidyll er funnet i ruinene av flere hus i Amarna. De inngikk i den private dyrkingen av guden Aton og kongeparet. Foto: Altes Museum, Berlin.
Nefertiti. Navnet smaker av verdighet, makt og skjønnhet. Ingen kvinne er avbildet oftere enn henne i det gamle Egypt.
Til tross for de mange portrettene av Nefertiti vet vi lite om hvem hun var som dronning og ikke minst som menneske. Derfor har hun blitt gjenstand for mye spekulasjon. Hvorfor framstilles hun som farao Akhenatons likemann på avbildningene? Var hun bare dronning, eller var hun i virkeligheten Akhenatons medregent?
Nefertitis usedvanlige status
Det vi vet helt sikkert, er at Nefertiti var farao Akhenatons førstekone, og deltok i hans kulturelle og religiøse revolusjon i den såkalte Amarna-perioden (ca. 1352–1327 f.Kr.). I denne tiden ble det stilt spørsmål ved tidligere verdier og normer, og nye måter å gjøre ting på ble introdusert på alle områder av kulturlivet.
Ut av bildekunsten kan vi lese at Nefertiti hadde en meget spesiell posisjon ved hoffet. Igjen og igjen framstår hun i kongens sted, og tar hans plass i motiver som var forbeholdt ham. Et eksempel er offerscenene, hvor hun alene eller sammen med kongen skjenker sine gaver direkte til guden. Tradisjonelt kunne ikke engang ypperstepresten kommunisere direkte med gudene uten å bruke kongen som mellommann.
Et annet eksempel er en scene der Nefertiti hugger ned landets fiender omgitt av guden Atons bifallende solstråler, og i et relieff står hun selv bak tøylene på sin egen paradevogn, akkurat som farao selv.
Hun er også viktig på de mange familiestelene, små uthugde steinplaketter med bilder av familiescener fra hoffet, som er funnet i mange private hjem i Amarna. Bildene viser Akhenaton og Nefertiti i rosenrød familieidyll, mens de spiser sammen eller leker med døtrene sine. Andre slike bilder finnes ikke i det gamle Egypt, hvor kunstneriske avbildninger
|
|
| Denne kisten inngikk i Tutankhamons grav, som kiste nr. 2 i et sett på 8. Opprinnelig ble den laget for Smenkhkara, som enkelte mener var identisk med Nefertiti. Foto: Det egyptiske museet i Kairo |
av kongen alltid var svært stive og majestetiske. Enda mer interessant er det at stelene ble brukt i privat kult: folk rettet sine bønner mot disse bildene i sine hjem. Egyptiske guder dannet gjerne treenigheter i templene, som regel med den mannlige hovedguden, hans kone og deres barn. I Amarna-perioden danner kongeparet en treenighet sammen med sin ene Gud: Aton.
En spennende teori
Farao Smenkhkara (regjerte 1338–1336 f.Kr.) var den mystiske etterfølgeren til Akhenaton. Vi vet ikke hvem han var eller hvor han kom fra. Det er som om han setter seg på tronen med den største selvfølge, samtidig som Nefertiti forsvinner fra kildene.
Skjuler mystikken at Smenkhkara i virkeligheten var Nefertiti i ny drakt? (Se mer om denne teorien i Levende Historie nr. 4, 2005.) Denne spennende teorien er ikke min, men ble lagt fram av den sovjetiske egyptologen Jurij J. Perepelkin i 1968. Påstanden skapte stor furore i fagmiljøet, og diskusjonene har ikke fått noen sikker avslutning.
Dersom Nefertiti ikke bare var Akhenatons dronning, men også hans medregent, er det ikke så unaturlig om hun til slutt tok et nytt tronenavn – navnet som en farao fikk når han overtok tronen – og lot seg opphøye til farao hun også. En annen grunn til at man tror Smenkhkara kan være identisk med Nefertiti, er at Smenkhkara tok Neferneferuaton som sitt andre tronenavn, et navn som også ble brukt av Nefertiti.
Problemet er at vi bare har bildeframstillinger av Smenkhkara etter at han ble farao, og her er han utvilsomt en mann. Dette plager imidlertid ikke tilhengerne av Perepelkins teori. For å forstå hvorfor, må vi se nærmere på dronningembetet i Det gamle Egypt.
Nefertitis bryske svigermor
Det fantes flere mektige kvinner blant de kongelige i Egypt. Allerede i generasjonen før Nefertiti finner vi første eksempel.
Nefertitis forløper som faraos førstekone var Teye. Hun var gift med Amonhotep 3. og mor til Akhenaton. Muligens var hun også Nefertitis tante. Til tross for at hun ikke engang var av kongelig byrd, lyktes det Teye å oppnå en svært sentral posisjon i både religionen og politikken. Sammen med sin mann ble hun tilbedt i kongekulten i Nubia, et rike i grenselandet mellom nåværende Egypt og Sudan. Det er også funnet en rekke amulett-segl med hennes navn, og det tyder på at hun kan ha hatt en guddommelig status også blant egypterne. Etter mannens død overtok hun korrespondansen med Tushratta, kongen i Mitanni (i dagens nordlige Syria), brev som har blitt bevart til vår tid.
En rekke statuer av Teye er også funnet, seinest i 2006 da en statue i full størrelse ble funnet i Luxor (se Levende Historie nr. 3, 2006). Statuene antyder en streng og myndig personlighet. Karakteristisk for mange av dem er de fyldige leppene og det nedovervendte smilet, samt et arrogant og avventende blikk.
|
|
| Teye var Ahmonhotep 3.s dronning og mor til Akhenaton. Ansiktstrekkene går igjen på flere av statuene av henne. Foto. Altes Museum, Berlin |
Teye levde minst 12 år inn i Akhenatons regjeringsperiode. Det er uvisst hvilken rolle hun spilte under sønnens kulturelle revolusjon, men det er nærliggende å tro at hun hadde en finger med i spillet.
Eksemplet Teye viser tydelig at de egyptiske dronningene hadde reell politisk makt. Samtidig har vi her konkrete beviser for at dronningene, på samme måte som sine guddommelige ektemenn, hadde en sentral funksjon i religionen. På sett og vis ble også dronningene betraktet som jordiske manifestasjoner av de guddommelige kreftene i kosmos, og ble tilbedt som guddommer.
Men Teyes status er fortsatt langt fra Nefertitis. Riktignok var hun en mektig dronning, som til og med kan ha fungert som regent for sin sønn noen år etter ektemannens bortgang, men vi har ingen beviser for at hun forsøkte å ta på seg faraos rolle. For å finne eksempler på dette, må vi enda lenger tilbake i historien.
Hustru for en guddom
Hatshepsut (regjerte 1479–1458 f.Kr.) står fram som den mektigste, dyktigste og mest kontroversielle av de kongelige egyptiske kvinnene. Hun er ikke noe typisk eksempel på en dronnings karriere i Det gamle Egypt, men heller et sjeldent eksempel på hvor langt en dronning kunne nå under de rette omstendigheter.
Hatshepsut var datter av farao Thutmosis 1. og gift med etterfølgeren Thutmosis 2., som også var hennes halvbror. Hennes direkte slektskap med begge disse kongene ga henne en solid posisjon som dronning, en maktposisjon som ble forsterket ytterligere ved at hun fikk tittelen Guden Amons hustru.
Guden Amons hustru var en prestinnetittel som siden begynnelsen av det 18. dynasti (= herskerfamilie) hadde vært forbeholdt dronningen. Tittelen underbygger det vi oppdaget i eksemplet med Teye. Dronningen var, på samme måte som farao, guddommelig. Denne statusen viser seg tydelig i rollen som Guden Amons hustru, hvor hun fikk kontroll over ritualer som bare hun kunne utføre. Ritualene var menneskets måte å kontrollere sine omgivelser på og bringe mening inn i det uforståelige. De sørget for at det ordnede kosmos fortsatte å eksistere. De var en forsikring om at solen skulle stå opp med sine livgivende stråler også neste morgen, at Nilens flomvann skulle oversvømme åkrene med sitt fruktbare vann og slam også neste år, og at ingen katastrofer skulle ramme landet.
Dronningens nøkkelrolle i Amon-kulten ga derfor stor prestisje i seg selv. Dessuten medførte tittelen forvaltning av deler av tempelets jordeiendommer. Økonomisk uavhengighet og en håndplukket stab skulle bli Hatshepsuts springbrett til
en maktposisjon ingen kvinne hadde i Egypt verken før eller etter henne.
Kvinnelig farao med muskler og skjegg
Thutmosis 2. har etterlatt seg få spor, og vi vet lite om hans regjering. Hatshepsut gjorde heller ikke noe større vesen av seg før Thutmosis 2. døde etter 13 år på tronen. Hatshepsut hadde rukket å bli mor til to døtre, Neferura og Neferubity, men hadde ingen sønner. En annen av Thutmosis 2.s koner hadde imidlertid født en tronarving. Han fikk navnet Thutmosis etter faren og bestefaren, og ble nå Thutmosis 3., en av Egypts mektigste krigerkonger, som regjerte i hele 54 år.
Thutmosis 3. var imidlertid bare et barn da han arvet tronen, og Hatshepsut ble oppnevnt som regent i påvente av at gutten skulle bli voksen. Dette var ikke uvanlig i seg selv, men måten Hatshepsut utnyttet situasjonen på, var unik. Seinest sju år etter at hun ble regent lot hun seg utnevne til farao som sin stesønn, og framstår heretter som dette på monumentene, med kongelige regalier og drakter. At hun av og til opptrer med svulmende muskler og skjegg, tyder på at samfunnet ikke helt visste hvordan en skulle forholde seg til en kvinnelig farao. De to herskerne framstår ofte som identiske på monumentene, men det er ingen tvil om hvem som egentlig styrte landet. Det var Hatshepsut.
Som et ledd i sin legitimeringsstrategi presenterte Hatshepsut en myte om hvordan hennes mor var blitt befruktet av Amon selv. Relieffer i Hatshepsuts tempel i Deir el-Bahri beretter om denne hendelsen (se også Levende Historie nr. 1, 2004). Her finnes også et annet motiv som flere konger benyttet seg av både før og siden: kongen, ikledd sine regalier, ammes av den store gudinnen Hathor. I Hatshepsuts tilfelle har gudinnen form av en ku.
Maktglad og dyktig
Det store spørsmålet er hvordan Hatshepsut maktet å opphøye seg selv til farao, tilsynelatende stikk i strid med all tradisjon i et svært konservativt og mannsdominert samfunn. Hun må ha hatt en myndig personlighet som gjorde henne troverdig som regent for stesønnen. Videre må hun ha vært en dyktig og standhaftig politiker, som klarte å utnytte sin maktposisjon optimalt. Måten hun gjorde dette på, var å velge ut sine egne embetsmenn og sørge for deres lojalitet. Hatshepsuts høyre hånd var Senemut, som blant annet var hennes personlige hovmester, lærer for datteren og arkitekten bak gravtempelet i Deir el-Bahri.
Hvis vi fortsetter vårt dykk bakover i historien, finner vi også ut at Hatshepsut slett ikke var den første kvinnen med usedvanlig stor makt, og verken den første eller siste kvinnelige farao. Nitokris i det 6. dynasti, Sobekneferu i det 12. og Tawseret i det 19. var det samme. Felles for disse kvinnene var imidlertid at de var de siste herskere i sitt dynasti, og gjorde et desperat forsøk på å holde kongemakten i familien. Ingen av dem regjerte særlig lenge, og de etterlot seg få monumenter. Deres regjeringsperioder står i sterk kontrast til Hatshepsuts 21 etter alt å dømme svært vellykkede år på tronen.
Rollemodeller fra frigjøringskrigen
|
|
| Dette bildet viser muligens farao Smenkhkara og Meryaton. Men var de mann og kone eller mor og datter? |
Hatshepsut, Teye og Nefertiti regjerte alle i det 18. dynasti, gullalderen i det gamle Egypt. Dette dynastiet er preget av mange store krigerkonger, men også av et usedvanlig høyt antall kongelige kvinner som gjør seg bemerket i de offisielle kildene.
Det 18. dynasti tok til etter at et utenlandsk folkeslag kalt hyksos, som hadde sittet med makten i Egypt i omkring hundre år, omsider ble jaget ut av landet. Hyksos-kongen hadde sin hovedstad i byen Avaris i deltaet. I Teben (Luxor) i sør hersket en gammel kongeslekt, og det var denne slekten, det såkalte 17. dynasti (ca. 1580–1550 f.Kr.), som til slutt gjorde opprør.
Krigen varte i over tretti år. Den ble startet av Seqenenra, ført videre av hans slektning og arvtaker Kamose, og avsluttet av Seqenenras sønn Ahmose. Ahmose ble den første kongen som styrte et samlet Egypt på over hundre år, og grunnleggeren av det mektige 18. dynasti. Flere kvinner dukker opp i de historiske kildene fra denne tiden, kongelige kvinner som utvilsomt hadde en finger med i samtidens politiske spill. Seqenenras mor, Tetisheri, ble tilbedt som en slags mor for hele det seinere 18. dynasti. Hans kone Ahhotep fungerte som regent for Ahmose da han kom på tronen i svært ung alder, og prises seinere av sønnen som en dyktig og ansvarlig statsleder. Sist, men ikke minst hadde Ahmoses egen kone, Ahmose-Nefertari, antakelig mye av æren for mannens politiske suksess.
Man kan vanskelig overvurdere den posisjonen de kongelige hadde i Egypt etter seieren mot hyksos og gjenforeningen av riket. At både Ahmose og Ahmose-Nefertari ble guddommeliggjort etter sin død, sier noe om deres posisjon i det kollektive minnet. Ahmose kunne gjøre nærmest hva han ville med statsideologien og styresettet. De valgene han tok, ble forbilledlige for hans etterfølgere.
Et av de valgene han tok, var å opphøye dronningens posisjon. Sannsynligvis gjorde han det i takknemlighet mot sin mor og sin kone, etter deres innsats og støtte under krigen. Nøyaktig hva Ahhotep og Ahmose-Nefertari gjorde for å fortjene denne æren vet vi ikke, men vi vet hva belønningen var. Ahhotep fikk tildelt ”Gullfluene”, en utmerkelse som ble gitt for spesiell tapperhet i krig. Gullfluene var fortsatt intakt på mumien hennes da den ble funnet ved Deir el-Bahri i 1881. Ahmose-Nefertari fikk tittelen ”Guden Amons hustru”. Tittelen i seg selv var ikke ny, men dens betydning og tilhørende privilegier ble kraftig oppjustert av Ahmose. Som vi har sett, la han dermed også grunnen for Hatshepsuts vei til makten et par generasjoner seinere.
Gikk Nefertiti i Hatshepsuts fotspor?
Dersom Nefertiti faktisk lot seg opphøye til farao under navnet Smenkhkara, er det interessant å sammenligne hennes eventuelle vei til makten med Hatshepsuts. Begge regjerte samtidig med en mannlig farao, Hatshepsut med den unge stesønnen Thutmosis 3., og Nefertiti med sin mann Akhenaton. Begge lot seg også avbilde som menn.
Begge løste dessuten problemet med en manglende dronning på samme måte. Det egyptiske verdensbildet krevde at både det mannlige og det kvinnelige prinsipp var representert ved hoffet. En kvinnelig farao kunne ta rollen som en mann, men hva da med dronningen, hvem skulle ta hennes rolle? Hatshepsut lot sin datter Neferura ta den plassen hun selv tidligere hadde hatt i avbildningene. Dermed var det formelle kravet oppfylt, i hvert fall i kunsten. I bildene av Smenkhkara står han sammen med Merytaton, den eldste datteren til Akhenaton og Nefertiti. Var de faktisk gift, eller er dette nok et eksempel på at Nefertiti gjorde som Hatshepsut, og lot sin datter være ”stand in” for en manglende dronning?
Svaret får vi kanskje aldri. Men i 2006 ble det oppdaget to nye graver i Kongenes dal, og de kan vise seg å inneholde nye kilder. Foreløpig er ikke gravene undersøkt. Egyptologer verden over holder pusten av spenning.
Publisert 19. januar 2007
Vil du vite mer?
FORFATTER
Anders Bettum er religionshistoriker med fordypning innen gammelegyptisk religion.
BØKER
Nefertiti. Unlocking the mystery surrounding Egypt’s most famous and beautiful queenav Joyce A. Tyldesley, Penguin, 2005.
Herrer over to land. Flodhestsumpene; Oasen; Horusveien (romantrilogi om krigen mot hyksos) av Pauline Gedge, Pax, 2000–2003.
Hatchepsut. The female pharaoh av Joyce A. Tyldesley, Viking, 1996.
Solens datter (roman om Hatshepsut) av Pauline Gedge, Pax, 1990.
Patterns of queenship in ancient Egyptian myth and history av Lana Troy, Almqvist & Wiksell, 1986.
DVD
Nefertiti resurrected, regi: Matthew Wortman, Discovery Channel, 2003.
fra 22. mars
Tidligere numre
Kjøp tidligere numre av Levende Historie enkeltvis eller som årganger.
Redaksjon: tlf 22 59 90 00,
e-post
redaksjonen@levendehistorie.no
Abonnementservice: tlf (+47) 46 98 82 48,
e-post
levendehistorie@medievekst.no
Annonsehenvendelser: tlf 22 59 90 00,
e-post
redaksjonen@levendehistorie.no
Postadresse: Historieforlaget AS, Hallings gate 4b, 0170 Oslo
Kopiering fra www.levendehistorie.no er ikke tillatt uten avtale.
Nettstedet er utviklet av VZT.