Tekst Trond Rødsmoen

Nå braker det løs igjen, og denne gang i Norge. For 55. år på rad møtes Europas nasjoner til vennskapelig musikalsk kappestrid på scenen. Skjønt vennskapelig?

Melodi Grand Prix-historien er full av eksempler på det motsatte. Å konkurrere i musikk høres uskyldig ut, men det tok ikke mange årene etter starten i 1956 før notorisk "nabostemming", boikott og mistanker om juks blandet seg med sangene, scenerøyken og de glitrende kostymene.

Russland tålte ikke Putin-kritikk

Fjoråret var sånn sett intet unntak. Da sangen "We Don't Wanna Put In" vant den nasjonale finalen i Georgia i februar 2009, var det bare gått et halvt år siden krigen mellom Georgia og Sør-Ossetia, utbryterrepublikken som ble støttet av Georgias nabo, Russland. Tittelen på Georgias bidrag til den internasjonale finalen i Eurovision Song Contest i Moskva i mai kunne vanskelig oppfattes som annet enn "Vi vil ikke ha Putin", og var en tydelig melding til Kreml om at den militære konflikten fra august 2008 ikke var glemt.

Russerne ønsket slett ingen kritikk av statsminister Vladimir Putin på hjemmebane. Siden konkurransereglene ikke tillater tekster og opptredener av politisk karakter, fikk Georgia beskjed av Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) om å endre teksten. Enden på visa, bokstavelig talt, var at Georgia trakk seg fra hele arrangementet i protest.

Oppsto som idé om forbrødring

Men det var nettopp ønsket om forbrødring på tvers av landegrensene som var den opprinnelige tanken da lederen for EBU, Marcel Bezencon (1907-81), i 1955 fikk ideen til en europeisk sangkonkurranse. Han så for seg en arena for kulturell utveksling i et Europa som fortsatt var traumatisert etter andre verdenskrig.

Dette var i tillegg i fjernsynets barndom - fortsatt var det fem år til NRK skulle begynne med regulære sendinger - og Bezencon lette av kommersielle hensyn etter måter å markedsføre det nye mediet på.

Arrangementet fikk navnet Le Grand-Prix Eurovision de la Chanson Européenne, i dag kjent som Eurovision Song Contest, og det gikk for første gang av stabelen 24. mai 1956 i Teatro Kursaal i Lugano i Sveits. Sju land deltok, og sveitiske Lys Assia vant med sangen "Refrain". Sangen gikk fort i glemmeboken, men arrangementet ga mersmak hos deltakerlandene.

Antall deltakerland økte. Året etter samlet artistene seg til dyst i Tyskland, deretter i Nederland i 1958 og så i Frankrike i 1959. Dette var før tv-satelittenes tid, og samkjøring av en så stor direktesending i ti-femten land var en stor utfordring. EBU la mye prestisje i gjennomføringen, og slik startet det som i dag er et av verdens lengstlevende, mest sette og mest utskjelte tv-programmer.

Norge deltok for første gang i London i 1960. Iført samiskinspirert drakt sang Nora Brockstedt "Voi-Voi" til en hederlig fjerdeplass. Siden ventet en rekke bunnplasseringer for Norge - og tre førsteplasser.

Musikkleken blir alvor

Musikkonkurransen ble raskt et prestisjeprosjekt for mange av deltakerlandene, ikke minst for Storbritannia, Europas ledende popnasjon på 1960-tallet.

I 1968 var finalen igjen i London og skulle for første gang overføres i farger. Cliff Richard stilte på hjemmebane, iført blå dress i beste "Swingin' London"-snitt, og var den store favoritten. Han var allerede Storbritannias "king of pop", og herjet på hitlistene. Britene tok det nærmest for gitt at han skulle vinne suverent med sin fengende "Congratulations".

Men sånn gikk det ikke. Den spanske artisten Massiel sikret seg trofeet rett foran nesen på Cliff. Ett eneste poeng skilte første- og andreplassen, og Cliff Richard mottok meldingen om tapet innelåst på toalettet. Britene var så skuffet at de vurderte ikke å stille året etter. Superstjernen var slått med minst mulige margin, og av en sang som het "La La La".

Kanskje var det ikke så rart at britene følte seg snytt. I den spanske dokumentaren 1968. I lived through the Spanish May fra 2008 hevder filmskaperen Montse Fernandez Vila at regimet til den spanske diktatoren (1892-1975) før finalen i 1968 skal ha bestukket jurymedlemmer i en rekke europeiske land til å stemme på Massiel og ikke på storfavoritten. Spanias turistindustri var i sin spede begynnelse på den tiden, og Franco-regimet mente at en seier i Eurovision Song Contest ville hjelpe på landets image.

Massiel kunne uansett vende hjem som nasjonal helt.

Barnesykdommer

Finalen i Spanias hovedstad året etter var kontroversiell, men sytten land valgte til slutt å stille til start. Kun Østerrike boikottet. Franco-regimet slo på stortromma, blant annet med scenografi av kunstneren Salvador Dalí (1904-89). Under sendingen var det imidlertid ikke politikk, men selve resultatet av avstemningen som førte til skandale.

Da resultatet forelå, hadde fire land fått like mange poeng, og forvirringen var total. EBU hadde ingen regler for delt førsteplass, og det endte med at Spania, Nederland, Storbritannia og Frankrike ble utropt til vinnere alle som én. Det la en demper på seieren, og ingen visste hvem som skulle arrangere neste års finale. Flere land syntes hele arrangementet var blitt en parodi, og vurderte å kutte ut hele konkurransen.

Norge var intet unntak. Etter alt bråket hadde NRK liten tro på musikkonkurransens framtid, og Kirsti Sparboes bunnplassering med "Oj, Oj, Oj, så glad jeg skal bli" bidro heller ikke til entusiasme. I 1970 sto Norge over. Det samme gjorde Sverige, Finland og Østerrike.

Storpolitikk i diskotakt

I 1971 var vi likevel tilbake, og arrangementet hadde for første gang over 250 millioner seere. Det nye tiåret skulle vise seg å bli en av konkurransens beste perioder. Flere vinnerlåter er blitt klassikere: Blant dem finner vi Vicky Leandros' "Après Toi" for Luxembourg i 1972, ABBAs "Waterloo" for Sverige i 1974 og Brotherhood of mans "Save all your kisses for me" for Storbritannia i 1976. I 1979 rundet Israel av tiåret med sin andre seier på rad, da gruppen Milk & Honey vant med "Hallelujah".

Israel deltok for første gang i 1973. Enkelte røster hevdet at et land i Midtøsten ikke hadde noe i en europeisk musikkonkurranse å gjøre, men som medlem av EBU var landet i sin fulle rett til å delta. Sikkerheten rundt arrangementet ble imidlertid skjerpet. Etter terroranslaget mot den israelske OL-troppen under lekene i München i 1972, da ti utøvere og en trener ble drept av palestinske terrorister, tok EBU ingen sjanser. Israels sanger bar visstnok skuddsikker vest under kostymet under framføringen.

Israels første seier i 1978 var tung å svelge for enkelte araberland. (Showet ble overført til en rekke land i Midtøsten, Afrika og Asia, i tillegg til USA og Australia.) Da Israels bidrag ble vist, var det reklamepause på flere arabiske tv-stasjoner. Da israelerne under avstemningen lå an til å vinne, kuttet flere araberland sendingen. Jordan byttet ut Melodi Grand Prix med et bilde av påskeliljer.

Politiske tekster - på tross av forbud

EBU forbyr politiske ytringer i sceneinnslagene, men det har ikke hindret enkelte land i å markere seg. Under finalen i København i 1964 klarte en demonstrant å ta seg opp på scenen og vise en plakat med teksten "Boycot Franco and Salazar", myntet på datidens diktatorer i henholdsvis Spania og Portugal. Budskapet nådde millioner av seere før fjernsynskameraet ble vendt mot poengtavla.

Flere deltakerland har også trosset forbudet mot politiske tekster. Et av disse landene er Hellas, med sitt bidrag i 1976 da Mariza Kock og Dimitris Zouboulis sang "Panagiha Mou, Panagiha Mou" (= Min Jesu Moder, Min Jesu Moder), en dramatisk protest mot den tyrkiske invasjonen av Nord-Kypros i 1974.

I 1980 var det Norge som sto for politikken. Sangen "Sámiid Ædnan", framført av Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta, var en kampsang for samisk kultur og samiske rettigheter. Sangen havnet på en 16. plass, men var også en seier: Innslaget inspirerte andre nasjoner til å satse på bidrag fra egne minoriteter i årene som fulgte.

I finalen i Jugoslavia i 1990, som var den første etter Berlinmurens fall, hadde låtskrivere over hele kontinentet latt seg inspirere av slutten på den kalde krigen. Tysklands bidrag het "Frei zu leben" (= Fri til å leve), Østerrikes bidrag het "Keine Mauern mehr" (= Ingen murer mer), og Norge stilte med "Brandenburger Tor". Italia vant med "Insieme; 1992", en sang som lovpriste EUs felles indre marked som skulle tre i kraft to år seinere.

Øst-Europa ville inn i varmen

Eurovision Song Contest var fram til 1989 et vesteuropeisk fenomen, med Israel, Tyrkia og Marokko som unntakene. Etter Sovjetunionens og Jugoslavias oppløsning og etter slutten på den kalde krigen eksploderte antall deltakerland.

Det som begynte med sju land i Sveits i 1956, toppet seg med 42 deltakerland i Moskva i 2009, fordelt på to kvalifiseringsrunder og en finale med 25 land. Avstemningen har helt siden starten handlet mye om gode naboer, dårlige naboer, nord og sør, felles kultur og språk - tidvis med en undertekst av politiske disputter. Og ut av alt sammen har det kommet en og annen kjempehit, som Italias bidrag i 1958, "Nel blu dipinto di blu", bedre kjent som "Volare", og - tross andreplassen - Storbritannias "Congratulations".

Europa ble samlet i 2009

Etter at Alexander Rybak hadde tatt tidenes mest overlegne seier i Moskva i fjor, skrev en kommentator i den britiske avisa The Guardian at selv om Rybaks sang ikke var all verden og den engelske teksten sto til stryk, så måtte felespilleren berømmes for én ting: kunststykket å få poeng fra samtlige 41 konkurrerende nasjoner.

Ved å slå an fra Island i vest til Armenia i øst oppfylte Rybak på et vis Marcel Bezencons europeiske ønske om forbrødring gjennom musikken, på tvers av landegrenser, etnisk tilhørighet, historiske allianser og fiendskap.